En dårligere versjon av Gone Girl

Dakota Johnson spiller hovedrollen som Lowen i adaptasjonen av Colleen Hoovers Verity. Hun er en forfatter på randen av økonomisk ruin etter å ha pleiet sin syke mor. Hun får plutselig et drømmetilbud av Jeremy Crawford (Josh Hartnett) om å skrive ferdig bokserien til sin suksessrike kone Verity (Anne Hathaway), som ikke kan fullføre den selv.

Verity, som resten av Colleen Hoovers forfatterskap, er uengasjerende. Filmens svakheter ligger for eksempel i dens hullete plott i tillegg til dens vage slutt som bare er lat, og er direkte hentet fra kildematerialet. Likevel var boken langt mer underholdende enn filmen, så regissør Showalter skuffer med denne adaptasjonen. 

Mange av scenene som gjorde boken nervepirrende, ble kuttet ut i filmen, noe som gjør at den ikke bør kalles en thriller. Den er direkte tam i forhold til boken, som ikke er god til å begynne med. 

De få øyeblikkene i filmen som skal skremme publikum er billige «jumpscares» og er svært forutsigbare. Dette gjør at filmen føles kjedelig og uendelig lang. Man ble fristet til å plukke opp telefonen, noe som er første gang undertegnede har opplevd på kino.

Filmens forsøk på realisme hadde derimot en positiv innvirkning. Filmen setter opp Verity som en populær forfatter ved å inkludere klipp fra populære talkshow og podkaster som blant annet et intervju i Call Her Daddy og Hot Ones. Samtidig kan denne verdensbyggingen gjøre filmen utdatert, siden den fokuserer på hva som er i vinden akkurat nå.

Enda Anne Hathaway sitter i rullestol og er katatonisk 90 prosent av filmen, så spiller hun mye bedre enn Dakota Johnson når hun først får en replikk. Johnson lider av det motsatte av «resting bitch face», nemlig «resting bored face», noe karakteren selv innrømmer i filmen. Hun er vanskelig å lese, og den dårlige dialogen i filmen hjelper heller ikke. 

Det er lite kjemi og spenning mellom Lowen og Jeremy. Hele affæren deres virker halvhjertet fordi karakterene mangler dybde. Man sitter derfor og lurer på om de i det hele tatt liker hverandre. 

Når filmen prøver å være spennende, får vi uinteressante scener mellom disse to, enda det er andre sidekarakterer som man kunne ha valgt å fokusere på. For eksempel sykepleieren som pleier Verity eller Verity og Jeremys sønn. 

Filmen føles uoriginal og tam. Det virker rett og slett som om filmskaperne bare hadde sett på Gone Girl i halvsøvne og bestemt seg for å lage noe lignende. Man synes nesten synd på skuespillerne, for de gjør bare sitt beste ut fra det manuset de har blitt gitt. Så spar pengene dine; bare gå og se på Gone Girl i stedet.

Sense and Sensibility – En vel gjennomført film om søsterskap, kjærlighet og skuffelse