Revyanmeldelse
Nablarevyen: Pirrende prestasjoner og manglende manus
Det er i korte inntrykk at Kritisk dempet henter både sine beste ideer og vitser.
Energien er skyhøy gjennom hele forestillingen. Skuespillere, dansere og band gir alle jernet i samtlige sketsjer. Uansett om det er en trønder med skinnvest, en overstadig fet måke eller Mikke Snus så vet Nabla at revy handler om spilleglede og energi.
Det skal ikke stå på antall inntrykk som Nabla vil gi. Revyen består av hele 39 sketsjer, noe som gjør det vanskelig å gjøre alt merkverdig. Likevel klarer Nabla å bruke korte lengder, og effektive singulære poeng og ideer, til å gi publikummet knagger å henge latteren på.
Det er i det korte at Kritisk Dempet virkelig skinner. I sketsjer som «Åpne prøven» trenger ikke Nabla mer enn tjue sekunder til å levere deres sterkeste sketsj og sluttpoeng. Den er svært relevant og godt skrevet. Alle studenter vet hvordan det er å bomme på knappen til Inspera når eksamen endelig åpner en kald vintermorgen på Sluppen.
Dessverre er «Åpne prøven» et av få tilfeller med et holdbart sluttpoeng. I flere av sketsjene virker avslutningen heller som en ettertanke, enn en idé fra starten av. Dette ble tydelig i en sketsj hvor skuespilleren setter seg på do med en utgave av Under Dusken. Poenget er dohumor, istedenfor det mulige stikket til undertegnede som er rett under nesen til Nablarevyen.
Åpningsnummeret er sterkt, og her burde koreograf Leah Sætrevik Endal få mye av æren. Vi blir introdusert til en strevende studenttilværelse gjennom store prestasjoner og bevegelser som alene kan virke enkle, men som er utrolig effektive når ti aktører gjør dem sammen.
Den røde tråden kunne vært klarere. Alle sketsjer baserer seg på idéen om at det ikke er lett å være student. Første akt bruker sceneskiftene på å møblere en hybel, som blir glemt vekk i andre akt. Her hadde det vært fornøyelig om temaet ble brukt til noe mer gjennom revyen.
Det vises at Nablarevyen er skapt av nøyaktige fysmatstudenter. Rekvisittene, koreografien og bandet er av svært høy kvalitet. Da blir det dessverre kjedelig når humoren ikke strekker til. Mange av sketsjene hadde uklare poeng og lente seg ofte kun på mimikk og skuespillernes energi. Sketsjer som «Er hun interessert?» og «Heil» får publikum til å le fordi skuespillerne bruker kropp og ansikt med livet som innsats, på tross av noe innholdsløse replikker.
Til tross for et noe slapt manus, jobber skuespillerne iherdig med det de får. I fremtiden gleder vi oss til å se mer til Karoline Møgster, som utmerket seg. Selv uten de største rollene brukte hun god diksjon i både tekst og sang til svært god overbevisning, for eksempel i sketsjen «Studassen». Hvem kan vel ikke kjenne seg igjen i Møgster sin studass-forelskelse?
Man skal ikke legge skjul på at samtlige i salen koste seg under årets Nablarevy. Og med god stemning og øl i glasset skal det mye til for at man ikke koser seg litt på Byscenen under Kritisk dempet.
