Revyanmeldelse:
Abakusrevyen 2026: En andre akt det lukter svidd av
Skal, skal ikke leverer en sinnsyk andre akt etter en noe tam første akt.
Det er en nervøs stemning i det gamle bilverkstedet når gallakledde unge voksne venter spent på årets Abakusrevy. Idet lyset slukkes, pilsen settes på gulvet, og bandet omsider finner tonene dras revyen i gang i et litt lite innøvd startnummer.
Ordene kommer ikke helt fram i det som egentlig er et godt konstruert åpningsnummer. At det er premierenerver hos skuespillere og band er helt forståelig, men da er det trasig at lydmiksingen i tillegg er dårlig. Heldigvis kommer de gode skriveevnene hos manusgruppa raskt til unnsetning.
Abakus skiller seg fra andre revyer med sine godt oppbygde sketsjer. Her har manus og regi virkelig sørget for skikkelige sketsjer slik en revy skal ha. Det er gode etableringer, tydelig presenterte problemstillinger og masser av knagger slik at publikum kan hente seg inn igjen.
Til og med sangsketsjene har en solid oppbygging. Det er tydelig at Abakus har skjønt at selv en sangtekst trenger en problemstilling og en vending for å kunne yte sitt beste. Det er en gjenganger hos nærmest alle revyer at en sangsketsj kun fremmer sangerens stemme. Abakus havner milevis foran resten av studentrevyene med å skape et humoristisk poeng i tillegg.
Revyens første akt blir derimot litt langdryg. Den er hele én time og femten minutter lang. De fleste sketsjene varer litt for lenge og ender aldri der sluttpoenget burde vært.
Det er gode ideer og øyeblikk i sketsjer som «Rombooking standoff», med en markløper som dras over scenen, og i «Aldri mer hiroshima» der alminnelig koring blir erstattet av spylyder. Med siste sketsj i første akt viser Abakus at de kan imponere. Dette fortsetter inn i andre akt.
Endelig har både band og aktører fått varmet opp og skjønt hva det vil si å stå på en revyscene. Enten det eller så har regissøren vært svært selektiv i rekkefølge for å sørge for at det er dette Abakus blir husket for.
Sketsjen «Brødrene Dahls» funker som en oppsummering på hvor bra andre akt fungerte. Her stemmer alt. Tre aktører er på let etter Dahls, og må bli ledet gjennom hele salen, Brødrene Dal-stil, gjennom både Samfundet og Tyholttårnet. Sketsjen er så stram som den kan være og her vises det endelig hvor godt skuespillerne trives på scenen.
Man kan heller ikke unngå å nevne de tre danserne. For selv om de opptrer i kun et fåtall av sketsjene, stjeler de nærmest hele showet. I «Kjærestejakten» har danserne hele tre hurtigskift og viser fram fire ulike dansestiler med en sinnssyk kvalitet. Selv det noe alkoholpåvirkede publikumet synes det er imponerende og den største applausen gjennom hele forestillingen høstes her.
Resten av andre akt flyr forbi og latteren er på et konstant høyt nivå i salen. Høydepunktene er nærmest for mange til å nevne, men sex-vitsene i «Hjem fra byen», urtønderen som er utilfreds med østlandifiseringen av Trondheim og pose-langerdealeren i «Hvit pose» utmerker seg. Bandet leverer også solide presentasjoner i «September» og «I want it that way»-mashup.
Det er for det meste dagsrelevans som får Abakus til å skinne. Selv med en intern referanse i nesten alle sketsjer, er dette implementert godt nok til at selv jeg som utenforstående kan le av dem. Alt i alt: Et godt stykke arbeid av Abakus.
