Rituell brutalitet
Fredag holdt Behemoth et gjevnt høyt trykk på hovedscenen under Trondheim Metal Fest. Bandet befestet sin posisjon som en av verdens største attraksjoner innen ekstremmetal.
Tekst: Cesar Mondragon, Marvin Bredal Lillehaug
Med et show preget av musikalsk presisjon og guturalske stemmer, fikk publikum servert en majestetisk forestilling på scenen. Det var ikke lenge etter trønderne Keep of Kalessin hadde forlatt scenen at introsporet til Behemoth brølte på hovedscenen til Clarion Hotel. Bandmedlemme stod i ro før stormen brakte løs på scenen. Konserten startet med «Blow Your Trumpets Gabriel» fra bandets siste plate «The Satanist» en rolig begynnelse som bygget opp stemningen. Og med denne låta endte det rolige partiet. «Conquer All», «Ov Fire and the Void» og «Alias Lord is Upon Me» ga publikum grunn nok til å starte headbangingen. Setlisten var lite opptatt av Behemoths historie og fokuserte stor sett på de nyeste høydepunktene til bandets karriere.
«Hail satan» ropte vokalisten Adam «Nergal» Darski til publikum, med en stemme som forble like sterk gjennom hele showet. Det var likevel overraskende å høre den store rollen bassisten Tomasz «Orion» Wróblewski hadde som støttevokalist. Det garanterte at vokalene aldri kjentes svak under konserten, et problem som preger manger esktremmetallband live.
Det ble lite småprat mellom låtene. Nergal begrenset seg til noen ord rettet mot å bygge en rituell atmosfære, som bandet forsterket med liksminke og kostymer. Sceneopptredenen var gjennomført og holdt seg samlet i stil og kontinuitet.Til tross for at Nergals rolle som hovedmannen i bandet klarte de andre bandmedlemmer å sjarmere publikum med en opptreden som var både musikalsk og visuell god.
Med låten «Chant for Eschaton 2000» avsluttet bandet konserten for første gang, etterfulgt av en liten pause som fikk publikum til å rope på mer. Bandet kom tilbake for å gjøre slutt på opptreden med «O Father O Satan O Sun!». Låten var sakte og kraftig, med hele bandet stående stille på scenen, ikledd masker og satanistiske horn. En passende avsluttning på en konsert preget av det rituelle.
