Sorgenfri i dagslys

Klokka er 08.30 på en fredag i oktober. Et glimt av sollys skimtes bak skylaget. Inne på Gatemagasinet Sorgenfris kontorlokaler i Prinsens gate er det selgermøte. Under møtet blir viktige saker som angår selgernes hverdag tatt opp. Blant det som diskuteres er vippsordning for kunder, forsikring for selgere, og selgernes mulighet til å påvirke innholdet i bladet.

Engasjementet er tydelig. Møtet avsluttes med at en tillitsvalgt for selgerne velges. Tom Wikdahl blir valgt. Han skal nå være assosiert redaksjonsmedlem og videreformidle innspill fra selgere til redaksjonen.

Kakeboksen

Det er klart for den daglige trekningen av salgssted. Trekningen skjer ved at selgerne legger en kule med selgernummeret sitt i en kakeboks. Det er spent stemning mens kulene skrangler i kakeboksen.

–233!

Det er kjøpesentrene som er mest populære, og Tom velger å stå på City Lade i ettermiddag. Der er det Ballongslipp i kveld, og det kommer til å bli mye folk. Tom forteller at det lønner seg å følge med på det som skjer rundt omkring på de ulike kjøpesentrene, så man vet hvor man bør gå.

Etter møtet kjøper Tom seg blader. Selgerne betaler 50 kroner for bladet og selger det for 100 kroner. Mellomlegget beholder de selv. Det kommer nytt nummer hver måned.

Fylle et tomrom

Daglig leder Erlend Paxal har vært med i Sorgenfri siden oppstarten i 2007, og forteller om bakgrunnen til gatemagasinet.

– I Trondheim fantes det da mange gode tiltak for vanskeligstilte, men ingen av tilbudene krevde noe tilbake. Viktige tiltak som å tilby mat har en hake ved seg på grunn av at de gjør folk til passive mottakere av hjelp. Sorgenfri oppsto for å fylle det tomrommet. Tanken var å skape en arbeidsplass som er så ubyråkratisk og enkel at vanskeligstilte kan benytte seg av tilbudet når de har mulighet, forteller han.

Balansert innhold

Sorgenfri har en bred målgruppe, derfor er det viktig å balansere innholdet i bladet.

– Bladet skal være for alle, og vi kan ikke bli for smale. Vi skal være et blad som sier noe om situasjonen til de som selger det, men det skal også være vanlig reportasjestoff og kulturstoff. Selgerne bærer på mange viktige historier, men det aller viktigste er at de blir lest. Effekten blir bedre hvis historiene kommer mellom to saker som handler om mer ordinære ting. Vi skal være et talerør for selgerne. De kommer ikke til orde ellers, så det er en viktig oppgave for oss, understreker Paxal.

Han vektlegger kvaliteten på bladet som et grunnprinsipp for Sorgenfri.

– Vi bruker store ressurser på selve bladet. Det er viktig at bladet skal være verdt pengene. Det skal ikke føles bare som en almisse, at du kjøper det bare for å hjelpe selgeren. Vi vil at selgerne skal føle at de selger et produkt som de kan være stolte av, og som de trygt kan ta 100 kroner for.

Ubegripelige fordommer

Redaktør Dag Rønning har på seg en t-skjorte med påskriften «Real Change», det er navnet på gatemagasinet i Seattle. Han går bort til veggen hvor det henger illustrasjoner fra ulike Sorgenfrinummer. Han peker på et bilde av en sprøyte stukket inn i en sitron.

– Bildet er fra en artikkel som handlet om et rykte som gikk ut på at sprøytenarkomane gikk inn i matbutikker og stappet sprøyter i sitroner for å få renset spissen. Ingen sprøytenarkomane kjenner seg igjen i det ryktet. Det viktigste er jo at sprøyta er sylskarp. Stapper du den inn i en seig sitron, ødelegger du spissen. Det er et eksempel på ubegripelige fordommer og historier som dukker opp om narkomane, forteller han.

Et viktig møte

Erlend Paxal er opptatt av å formidle at det ikke bare er rusmisbrukere eller eks-misbrukere som selger Sorgenfri. Det er en vanlig misforståelse.

– Sorgenfri er et tilbud for utenforskapet, for folk som ikke har funnet seg til rette i det vanlige arbeidslivet.

På Sorgenfri skal ikke selgerne bli definert av problemene sine.

– Selv om dette er folk med utfordringer knyttet til rus, psykiatri eller bostedsløshet, er de på Sorgenfri først og fremst selgere og kollegaer. Det er viktig for oss å få fram at folk er så mye mer enn problemene sine, sier han og fortsetter:

– Også møtet mellom selger og kjøper er kjempeviktig. Det at to forskjellige grupper mennesker som til vanlig er redde for hverandre plutselig har en unnskyldning til å slå av en prat, forteller Paxal.

Blikkontakt

Tom fyller opp den svarte trillebagen sin med magasiner og t-skjorter. Han tenkt seg til Nardo denne formiddagen. På bussturen forteller Tom om hverdagen som Sorgenfriselger. Han synes det er viktig å si hei til folk. Får han blikkontakt er det større sjanse for å få solgt et blad, men han hilser også fordi det er hyggelig å få et hei tilbake.

– Jeg krever ikke at folk skal kjøpe. Men det er mange som ser andre veien og ikke vil anerkjenne at jeg står der. Til dem pleier jeg ofte å si «takk for sist – det var hyggelig», sier han og ler lurt.

– Det er viktig for oss å få fram at folk er så mye mer enn problemene sine.
Erlend Paxal, daglig leder for Sorgenfri

Han undres over hvorfor folk velger å ikke si hei tilbake.

– Kanskje folk er redde for at de er nødt til å kjøpe hvis de får øyekontakt og sier hei?

– Jeg vet ikke. Det er mange som sier hei, og at de har kjøpt. Da pleier jeg å si tusen takk. Det er viktig å si det. Noen selgere har den innstillingen at det er en selvfølge at folk skal kjøpe. Det burde kanskje vært det, men det er ikke noe vi kan kreve.

– Hva kan folk gjøre overfor selgere?

– Si hei tilbake. Da viser man respekt, og man føler man får anerkjennelse. Det hjelper litt på. Samtidig er det å få nei en del av jobben, og man må lære seg å håndtere det.

«Kainn itj æ spør om historien din, da?»

Framme på Nardo har morgenens sollys forsvunnet, og dagen har blitt grå. Det har blitt ganske kaldt. Tom hilser på en dame med barnevogn når han går av bussen.

«Har du fått deg baby», spør han henne. Hun nikker og smiler. Det er tydelig at han kjenner denne siden av byen godt. Han forteller at han er født og oppvokst på Moholt.

– Jeg har gjort mye ugagn her, sier han og ler.

Om magasinet

- Gatemagasinet Sorgenfri ble stiftet i Trondheim i 2007

- Et lavterskeltilbud for vanskeligstilte som av ulike grunner har havnet utenfor det ordinære arbeidslivet

- Sorgenfri har hatt 412 registrerte selgere siden 2007

- Utgis månedlig og selger ca 5000 eksemplarer per måned

- Bladet koster 100 kroner, hvorav halvparten av pengene går til selger

- I november utgis Sorgenfris kalender og julebok. Det selges mellom 10 000 - 13 000 eksemplarer av juleboka

- Bladet selges også i Stjørdal og på Steinkjer

Av og til hender det at folk kommer bort til ham med en hundrelapp og spør om å få høre historien hans.

– Noen ganger virker det litt som de betaler for å høre historien min, og det er litt artig.

– Du har ikke noe imot å fortelle den?

– Jeg har ikke noe imot å fortelle den i grove trekk. Jeg har ikke noe problem med å stå for det jeg har gjort.

Tom forteller at han er en eks-blandingsmisbruker som pleide å ruse seg tungt. Livet snudde da han fikk en sønn.

– Jeg vokste opp med rus tett på. Jeg ønsket ikke å påføre sønnen min det samme. Jeg ville gi ham en bedre oppvekst enn det jeg selv hadde, så da måtte jeg bli nykter.

Han søkte seg inn i Legemiddelassistert rehabilitering (Lar). I januar har han vært nykter i seks år.

– Jeg gikk en lang vei å opprette tillit til sønnen. Det er mye stigmatisering knyttet til misbrukere og eks-misbrukere, spesielt når det kommer til barnevern. Det gikk bra til slutt og jeg er nykter nå. Det er mye takket være Lar.

Jobber hardt

Utenfor Nardobakken senter legger Tom ut t-skjorter, får på seg selgerkortet og stiller seg klar med Sorgenfri i hånda. Dette er én av hans mange faste plasser. Han farter rundt på steder hvor det er høy sirkulasjon av folk.

Folk går forbi, og Tom sier hei. Noen sier hei tilbake, andre ikke. Ingen kjøper, men Tom vet han kommer til å selge bra på City Lade i kveld, så han er ikke stressa.

En eldre kvinne går forbi.

– Hva er ditt forhold til Sorgenfri?

– Det hender jeg kjøper det av og til. Det er en måte å støtte folk som trenger det. Men det er ikke alltid jeg har penger, svarer hun. Tom har en bunke på rundt tretti blad som han hver dag prøver å få solgt.

– Jeg er en selger som alltid har solgt ganske bra.

Han korrigerer seg selv:

– Eller nei, jeg må ikke si at jeg har solgt ganske bra. Jeg har stått lenge om dagene.

Til vanlig jobber han mellom åtte og ti timer hver dag, men har planer om å jobbe ekstra hardt når den årlige juleboka lanseres den 18. november.

– Da blir det jobb fra morgen til kveld. Kanskje skal jeg prøve natt også.

Han håper å kunne tjene litt ekstra penger så han har til januar, februar og mars som er vanskelige måneder.

– Det er tungt å selge Sorgenfri i januar. Da er det minus på kontoen til mange. Da selger man få blader og det er ikke mye tips å få. Man skal være litt hard for å holde ut å selge Sorgenfri i januar.

Selv om kontrasten er stor i forhold til resten av året, verdsetter han givergleden folk viser rundt juletider.

– Det er ikke en selvfølge at folk har lyst til å gi. Jeg føler også at jeg har lyst til å bidra med noe ekstra når det er desember. Det gjør alle. Det er snedig.

En tiåring i utvikling

I påvente av kunder diskuterer vi Sorgenfris utvikling. I mai i år feiret Sorgenfri ti år. Bursdagen ble feiret med jubileumsbok og utstilling på Trondheim folkebibliotek.

I anledning jubileet har bladet også endret layout. For å tilpasse seg den digitale hverdagen, har det fått større fokus på det visuelle uttrykket. Tom håper og tror at endringene vil være med på å øke omsetningen, som har gått ned de siste årene. Det kan se slik ut ettersom salgstallene de siste par månedene har gått oppover igjen.

– Har Sorgenfri gjort noe med byen i løpet av de ti årene?

– Både ja og nei. Det gjorde noe med byen for noen år siden. Folk var bevisste og engasjerte på en helt annen måte enn de er i dag. Før ga det mange et løft å stå å selge, fordi folk kom bort og ga dem penger, eller kaffe, og fikk dem til å løfte haka. Jeg føler vi har mistet noe viktig på veien. Det brenner jeg for at vi må prøve å få tilbake, og jeg tror vi er på vei dit nå.

– Skal det skje en holdningsendring, så må det jo skje blant folket.
Tom Wikdahl, Sorgenfriselger

– Hva betyr Sorgenfri for deg?

– Det har betydd enormt mye, sier han og legger vekt på «enormt».

– Det gir innhold i hverdagen. For ikke å snakke om muligheten til å ha penger og være selvforsynt. Det er avgjørende, for hvordan skal du skaffe deg penger hvis du ikke har penger og du ikke får jobb eller kan jobbe. Da er det få alternativer, blant dem kriminalitet. Derfor er Sorgenfri et veldig bra tiltak. Hadde det ikke vært for Sorgenfri hadde jeg ikke fått til å gi sønnen min en ordentlig bursdagsfeiring, eller tatt ham med på ferie. Det gir økonomisk frihet hvis man velger å jobbe og stå på.

Talerør

Tom synes det er viktig at selgerne skal kunne ha innflytelse på innholdet i bladet. Forsiden på oktoberutgaven prydes av Petter Nyquist, programskaperen av tv-serien Petter Uteligger. Tom har selv vært pådriver for at Nyquist skulle besøke Sorgenfri.

– Han besøkte oss i september. Det var stor stas for selgerne. Det gjør seg også å ha ham på forsida.

Han forteller at han har en liste med flere han prøver å få tak i. Det han gleder seg mest til er å selge Sorgenfri sammen med ordfører Rita Ottervik i Nordre gate.

– Jeg håper det vil føre til at folk vil akseptere bladet, samtidig som hun får kjenne på kroppen hvordan det er å stå å selge.

«Derran snakke vi itj med»

Selv om Tom synes at Sorgenfri har bidratt til avstigmatisering, opplever han likevel at enkelte fortsatt har stigmatiserende holdninger til selgere. Han forteller om en episode hvor et barn kikket interessert bort på det han solgte.

– Faren snudde hodet på ungen og sa, «derran snakke vi itj med».

Han er opptatt av at Sorgenfri skal kunne sette lesere inn i problemstillinger som opptar selgere. Selv er han for reseptutlevering av stoff til misbrukere i små doser, og peker på suksessen i Danmark og Sveits.

– I Sveits har heroinister kommet seg ut i jobb, fordi det har blitt sosialt akseptert. De har fått en plass i samfunnet. Det har bidratt til at småkriminaliteten minker. Det er synd at vi har så snevert syn i Norge. Det må skje noe.

– Føler du at det å selge Sorgenfri kan være en måte å opplyse folk om rusproblematikk og andre viktige tema som opptar selgere?

– Ja, jeg prater mye om dette med mange. Det vil nok også være med å bidra. Skal det skje en holdningsendring, så må det jo skje blant folket. Måten å møte folk på er jo på gata.

Tom er skuffet over at politikere i hver valgkamp lover at de skal ta tak i rusproblematikken, men synes at det er lite som skjer.

– Jeg har mailet med Trine, Erna og Siv før budsjettet ble lagt fram for å få dem til å ta en diskusjon og se på hva som har fungert i andre land. Det må skje noe, sier han engasjert.

– Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder overdoser. Det er jævlig synd, sier han oppgitt.

Drømmer for framtida

I løpet av formiddagstimene får Tom kun solgt ett blad. Hun som kjøper forteller at hun tidligere har jobbet med rusomsorg. Hun synes det er viktig å støtte Sorgenfri fordi det gir jobbmulighet til dem som av ulike grunner har havnet utenfor arbeidslivet.

– Det var rolig i dag, gitt, sier Tom litt skuffet.

Selv om salget går trått i dag, har Tom drømmer for Sorgenfri.

– Jeg drømmer om at Sorgenfri skal bli en stor og sterk stiftelse med et fond som selv kunne bidratt til lokale saker. Det er god PR. Jo sterkere du blir, jo lettere er det å få gjort noe. Det er vanskelig når man må holde pusten for å se om måneden går rundt økonomisk, sier han.

Nå er det på tide å ta avskjed, slik at Tom kan stå i fred og gjerne få solgt litt mer.