Min første kjærlighet er aktivisme i filmformat
Se for deg at du har et crush på en kjekk, blond gitarist. Så sier kommunen at du ikke får ligge med ham. Hva gjør du da?
Når 19 år gamle Ella flytter hjemmefra for første gang for å studere, blir ikke alt som hun har tenkt. Hun får avslått søknaden om personlig assistent. Kommunen mener hun bør bo på institusjon.
Det river i hjertet når Mari Storstein lar oss bli med på Ellas første semester som student i rullestol. Vi får komme tett på Ella og hennes oppturer og nedturer. Filmen er nedpå og lar gjerne bildene henge en stund. Dette gjør at den får et dokumentarisk preg.
Filmen fanger forelskelsen mellom Ella og Oliver fantastisk godt. Scenene mellom dem får det til å pirre og varme langt inni brystet og i magen på publikum. Ååå, så godt det var å bli minnet på hvordan det er å være forelsket for første gang! En av scenene fikk meg til å glemme helt hvor vi var i filmens univers. På et punkt var det bare Ella og Oliver.
Da blir fallhøyden stor, når vi i neste scene våkner opp på en intutisjon. Personalet er ikke fornøyd med at Ella har hatt besøk. Her, og i mange andre scener blir det politiske budskapet matet til oss med teskje. Gang på gang blir institusjonen fremmet som skurken.
Samtidig er det karakterenes sårbarhet i kontrast med filmens budskap som gjør den så emosjonelt engasjerende. Jeg tenker at denne filmen hadde gjort seg godt i undervisningssammenheng! Filmen er superaktuell, og i tillegg basert på ekte hendelser.
Som et bevisst virkemiddel begrenses seerens perspektiv. Kamera står i ro, selv om hendelser foregår bak det. Når Ella og Oliver blir «tatt på fersken» av personalet, blir kameraet stående på Ella som ligger i sengen, selv om den egentlige handlingen foregår bak kamera. Filmen trenger nemlig ikke mer enn et par replikker og konteksten om at noe ekkelt skjer for å formidle sterke øyeblikk. Dette et grep for å vise tilskueren hvordan det kan føles å «sitte fast». Dette er noe av det jeg syns filmen gjør best.
Slutten virker noe forhastet, men med tanke på budskapet er det klart at Storstein ikke vil tilfredsstille publikum med siste halvdel av filmen. Min første kjærlighet kan kategoriseres som aktivisme. Filmen er et rop, som skaper ekko langt inni brystet.
