Revyanmeldelse
Ute av våre hender, inn i kaos og kanelboller
Det er ingen tvil om hvilken campus som står i manesjen når Dragvollrevyen har sin premiere.
Publikum siger innover de grove veggene i de velkjente lokalene på Svartlamoen. Byggets råhet blir pyntet vekk av velstelte mennesker iført fjonge klær for anledningen: Nok en gang inviterer Dragvoll til en revy som serverer latter, campusreferanser og kanelboller.
Studenttilværelsen dukker stadig opp. Revyen skildrer hverdagsgleder som Café Sito, kanelbolleonsdag, drama og teater som livsretning og trønder på utveksling i Trøndelag. Vi får referanser til Simone de Bevoir, performative menn, ytringsfrihet og svært retoriske herrefigurer. Revyen viser kjente stereotypier som faller i god jord hos publikum enten man er dragvollstudent eller ei.
En må trå varsomt i gangene på Dragvoll, for ikke å forstyrre den edle vaskerobot eller de hardtarbeidende dramastudentene. Satiriske vitser vedrørende udugelige mastere, selvopptatte psykologer og performative herrefigurer viser til en skarp selvironi som dukker opp i flere av sketsjene. Som dragvollstudent lo jeg godt av skarpe stikk og galgenhumor.
Dragvollrevyen kjenner sitt publikum. Det satiriske spillet om campussammenslåing henger som et tydelig bakteppe. Dette er kanskje det nærmeste man kommer en rød tråd i forestillingen.
Utallige ideer fremføres med en stor del selvtillit, men lite sammenheng. Det hoppes fra sketsj til sketsj, med selvtillit som smitter over på det stillesittende publikum. Sketsjer om billettkontrollører på tre-bussen glir rett over i campussammenslåinger den gjennomsnittlige dragvollstudenten ikke begjærer. Skuespillerne fanger oppmerksomheten til mengden med sjarm og energi.
I sketsjen med revyens desidert lengste navn presenteres konseptet mange allerede kjenner til. Nemlig problemet med beduggelighetens kommunikasjon. Sluttpoenget blir i denne sketsjen dratt noe ut, i motsetning til øvrige innslag, der innslagene ikke overgår sin naturlige lengde.
Det leveres sterkt tonisk fra det tre etasjer høye storbandet bestående av messingblåsere, to perkusjonister og en ellers svært vellydende gjeng. Bandet blir hovedattraksjonen og det jubles høyt fra salen ved hvert mellomspill. Det leveres vokalprestasjoner som løfter forestillingen betraktelig. Midt i et kaos av diverse sketsjer, historier og referanser, kan en alltid lene seg tilbake til dyktige vokalister iført glitter, glam og liljeklare toner.
Musikalske satirer, sangnumre og fantastiske soloer gjør revyen i seg selv. Ikke en gang pausenumrene blir kjedelige når bandet gir fantastiske konsertverdige fremførelser hver gang scenenumrene står for pause.
Dragvollrevyen er en revy som aldri lar tilskuerne hvile med sine utallige sketsjer, som til tider kan mangle sammenheng. Det er da lite fornødent å tenke på hva man vil gjøre med livet, når man kan ta årsstudium i trolldom og magi og drive med rumpeldunk på siden. Fremtiden er ute av syne, ute av sinn, og dermed også Ute av våre hender.
