Filmanmeldelse
Sense and Sensibility – En vel gjennomført film om søsterskap, kjærlighet og skuffelse
Georgia Oakley skildrer både fornuft og følelser på mesterlig vis.
De fleste er kjent med Jane Austens følelsesladde fortelling om søstrene Dashwood. Den nye adaptasjonen legger seg nært romanen. Familien er etterlatt med tom lommebok etter farens død, og søstrene forlater velstand i bytte med et enklere liv på landet. Mellom fortvilelse og flytting finner søstrene hver sin potensielle ektemann, og fylles av den håpløse kjærlighetens forventning.
Trenden om å modernisere tidløse klassikere er noe å undre seg over. Hvorfor modernisere en klassiker når hele poenget er at den skal være nettopp tidløs? Likevel blåser Georgia Oakley nytt liv i Jane Austens visjon ved bruk av naturens lys og omgivelser i et vidt bildeformat. Manusforfatter Diana Reid har modernisert språket i Austens originale verk på en naturlig måte.
Det er forfriskende å se natur på lerretet. Ikke bare de grønne britiske slettene eller stråene som blafrer i vinden, men også skuespillerne med usminkede ansikter, bustete hår og hovne øyne etter kjærlighetssorgens gråt. Det jordnære formatet gjør at publikum kjenner seg igjen i både karakterenes sprudlende personlighet og verkende sorg.
I filmatiseringen fra 1995 er søstrene Dashwoods lengsel etter å finne kjærligheten hos rike menn i fokus. Den nye adaptasjonen handler også om søstrenes kjærlighet for hverandre.
Det er rørende å se forholdet mellom Marianne og Elinor, spilt elegant av Esmè Creed-Miles og Daisy Edgar-Jones. Her ser vi kvinnelige skuespillere på sitt beste gjennom en ømhet og tålmodighet kun et søsterskap kan vise.
Selvfølgelig er ikke den kjente og kjære romantikken helt borte. Edward Ferrars spilles av George Mackay som på galant vis balanserer mellom det som er usagt og åpenbart i relasjonen til Elinor. De har en gjensidig forståelse som er både sår og fin, en balanse som neppe hadde blitt vellykket uten såpass gjennomførte skuespillerprestasjoner.
Et kjent ansikt dukker opp på skjermen. Nordmannen Herbert Nordrum spiller fremragende som oberst Brandon, en stille og sjenert mann som på sitt vis forsøker å sjarmere Marianne. Nordrum gjør nok en god fremtreden.
Lange scener med diskret instrumental musikk fremhever enhver følelse i filmen. Kjærlighetens eufori kjennes ut som sommerfugler i magen, og nervøsiteten føles ut i fingertuppene.
Publikums hjerter verker i takt med Dashwood-søstrenes. Det er publikums oppgave å ta imot fortellingens budskap om å være åpen for livets følelser både i romantiske, vennskapelige og familiære relasjoner.
Det skal sies at jeg som 22-årig kvinne er midt i filmens målgruppe i motsetning til de fnysende mennene som satt i samme kinosal som meg. Du bør la deg bli revet med av filmens følelser og den vakre historien.
