Filmanmeldelse
Grov utnyttelse av Marilyn Monroe
Blonde er lite annet enn nær tre timer med lidelse.
Netflix sin store biografifilm om Marilyn Monroe, Blonde, har vært etterlengtet lenge. Regissør og manusforfatter Andrew Dominik begynte å utvikle prosjektet så tidlig som 2010. Få liv er så myteomspunnede som Monroes, og etter å ha lest at filmen fikk 14 minutter stående applaus under verdenspremieren på filmfestivalen i Venezia, var mine forventninger høye. Filmen er basert på en roman med samme navn av Joyce Carol Oates fra 2000, som blander biografiske fakta med fiksjon.
Den første vi møter er sju år gamle Norma Jeane, som Monroe het før hun skiftet til sitt kunstnernavn. Norma Jeane aner ikke hvem faren hennes er og bor med sin alvorlig psykisk syke mor. Moren slår henne, kjører nesten dem begge inn i en skogsbrann og prøver på et tidspunkt å drukne datteren sin. Åpenbart vil en slik oppvekst sette dype og komplekse spor. Jeg stusser derfor veldig over at forholdet til moren aldri blir noe stort tema utover filmen. Den voksne Norma Jeane, spilt av Ana De Armas, er i stedet opptatt av faren hun aldri har møtt. Hun ser etter anerkjennelse fra eldre menn, og de hun innleder forhold til kaller hun for «daddy». Det hele fremstår alt for freudiansk og utdatert.
Stadig får vi høre fra hovedkarakteren at Marilyn egentlig ikke eksisterer, og at hun kun er en karakter på filmlerretet. Filmen har også lange, drømmelignende scener tilsynelatende fulle av symbolikk. Den utgir seg dermed for å gi oss et psykologisk innblikk i hvem Marilyn Monroe egentlig var, men gir ingen ordentlig forståelse for henne som person. Ana De Armas gir oss ansiktsuttrykkene og væremåten til Marilyn Monroe som vi alle kjenner. Problemet er at det nettopp er karakteren Monroe det fremstår som, ikke den ekte Norma Jeane.
I virkeligheten var Monroe innom både barnehjem og utallige fosterhjem i oppveksten. Som 16-åring giftet hun seg for å unnslippe systemet. Med en så lite privilegert bakgrunn klarte hun likevel å jobbe seg til å bli én av verdens mest ikoniske skuespillere. Det er en side av henne vi så og si ikke får se noe av i denne filmen. I stedet reduseres hun til et endeløst offer uten egen vilje og plasseres stadig i nedverdigende, ydmykende og grusomme situasjoner, med kameraet på slep hele veien.
Det er ingen tvil om at det Hollywood som Monroe levde i, var fylt med mennesker som utnyttet sårbare personer, inkludert henne. Denne avbildningen av henne som menneske føles likevel endimensjonal og svært utnyttende overfor Monroes minne.
