Bluesrocken vender tilbake
Howlin’ Sun beviser at det kommer mer fra Bergen enn bare rap.
Vi skriver 2017. Donald J. Trump har blitt president Trump, Bowie har vært borte i over et år, og hvor har det blitt av bluesrocken? Er det sant som onde tunger vil ha det til, at også den er død? Nei, den lever faktisk i beste velgående. Det beviste bergensbandet Howlin’ Sun på Knaus fredag kveld.
Etter bare de første taktene råder det liten tvil om hva som står på tapetet. Det er definitivt et velkjent, ja, kanskje til og med et slitent, musikalsk landskap kvartetten opererer i, nøye utprøvd av utallige musikere i godt over 40 år. Gitardrevet rock med klare nikk til både The Doors og Jimi Hendrix er i og for seg musikk man nå til dags oftest hører på store arenaer fremført av urgamle helter. Eventuelt på UKM, keitete spilt av 14-åringer med lang pannelugg. Derfor er det en glede å meddele at Howlin’ Sun makter å om ikke revolusjonere, så i hvert fall revitalisere 70-tallsrocken med stil.
Gjennom konsertens drøye halvtime får vi høre tung, riffbasert rock ‘n roll, komplett med gitarsoloer og feedback i mellom låtene. Formelen er enkel, men selv om musikken er både solid fremført og skrevet, oppleves det tidvis som ensformig. Det er grenser for hvor mange variasjoner av denne oppskriften man kan gjøre før ting låter likt, og midtveis i showet blir det vanskelig å være like begeistret over nok et kult gitarriff.
Redningen er et svært så karismatisk og kult band. I en sammenheng hvor det er lett å både under- og overdrive, har gjengen en naturlig, tilbakelent kulhet som, i likhet med musikken, minner om en svunnen tid da synthesizere var for nørder. Energien smitter over på publikum, og etter hvert som nysgjerrige studenter finner veien inn på Knaus, blir stemningen svært så god. Spesielt vokalist Tor-Erik Bjelde har en fantastisk tilstedeværelse på scenen, og ikke minst en rå stemme, med stor R. Dersom Robert Plant og Jim Morrison på en eller annen måte hadde fått en sønn sammen, hadde han hørtes akkurat sånn ut.
Howlin’ Sun spilte så det småkokte på Knaus denne fredagen, og selv om vi får høre gamle triks om igjen, låter det knallbra og crispy. Bluesrocken er altså hverken syk eller død, den er fortsatt kul.
