Dårlig nostalgi-trip

Som et barn av 90-tallet elsker jeg nostalgi. Det er noe hjertevarmt og rørende ved å kunne se tilbake på den tiden en forbinder med barndommen sin. Full House var noe som alltid gikk i bakgrunnen på tv-en, og som jeg husker jeg syntes var gøy å se på. Jeg ønsket meg en storesøster i oppveksten, og Donna Jo «DJ» Tanner ble det nærmeste jeg kom. Derfor hørtes en spin-off ut som noe som kunne sende meg rett tilbake til nostalgiens drømmeland. Dessverre er det eneste jeg sitter igjen med et sterkt ønske om å få tilbake de siste seks timene av livet mitt. For der X-Files er et gledelig gjensyn med kjente og kjære rollefigurer, er Fuller House et mareritt du gjerne vil våkne fra.

Misforstå meg rett, Fuller House har sine gode egenskaper. Akkurat som originalen bygger også denne på barneskuespillerne. De få gangene jeg tar meg selv i å le, er det deres fortjeneste. Flere av de originale skuespillerne er med også denne gangen, men noen av gjesteopptrednene hadde serien klart seg uten. Den første episoden er utelukkende fan-service, og jeg skulle ønske jeg kunne spole meg framover.

For 2016-utgaven av Fuller House følger akkurat den samme malen som originalen. Det fungerte på slutten av åtti- og nittitallet, men her virker det kraftig utdatert og på grensen til parodi. Nostalgifølelsen blir mer klein enn noe annet, og signaturreplikker som før var morsomme fremmer nå trangen til å begrave ansiktet i en pute. Jeg kan forstå at de har brukt dette virkemidlet og det passer til det vi kjenner av serien fra før av. Men det hadde ikke vært savnet, og kunne fint blitt etterlatt i 1995.

Det er allikevel forfriskende å se igjen skuespillere som Jodie Sweetin (Stephanie Tanner), som ikke har hatt mye til karriere siden Full House. Av de voksne skuespillerne er det hun og Andrea Barber (Kimmy Gibbler) som utmerker seg mest. Har du sett originalen, har du også sett Fuller House. Den største, og kanskje eneste forskjellen, er at alle er tjue år eldre.