«En-kvinnes-bandet» ikke helt overbevisende

Det kan virke som at konsertsesongen er i gang for fullt på Samfundet. Litt over midnatt, natt til lørdag, er det ganske mange som tråkker opp til Knaus for å se Vilde Tuv. I det publikum ankommer møtes de med en hysjende røst fra scenen. Dette skulle vise seg å være en gjentagende greie. Er publikum for rølpete eller er lyden lav? Det er vanskelig for de som står bak første rad å se noe som helst på scenen utenom toppen av et blondt hode. Vilde Tuv sitter ned, spiller en sval gitarsolo og akkompagnerer seg selv med basstromme.

Hun introduserer oss for et par nye, engelskspråklige låter. Den bevisst tonedøve og nasale stemmen, samt de utsvevende tekstene er i starten forvirrende. Hun går inn i en karakter som minner meg om en fjorten år gammel jente på 90-tallet som opplever popstjerne-drømmen. Tidvis sjarmerer dette tilskuerne – spesielt over eurodance-rytmene. Om det er ironisk distanse eller dårlig dagsform er usikkert, men Tuv er ikke helt overbevisende oppe på scenen.

Det er vanskelig for hvem som helst å eie rommet helt alene, særlig så sent på kvelden. Flere kommer inn, ser en tilsynelatende tom scene og går ut igjen. Andre er mer opptatte av å prate med hverandre. Det er i det minste godt humør i rommet. Scenen er rigget opp med svære lyspærer og lysshow. Estetisk er Tuv veldig enkel, i stil med den hverdagslige og vittige tematikken hennes.

På livlige låter som «På vei innover» finner hun en god flyt. Hun står, danser litt og har en mye større tilstedeværelse. Det er det stadige skiftet mellom den tidligere nevnte fjortenåringen og den reserverte, seriøse musikeren som er forvirrende. Vokalen drukner ut og er ikke kraftig nok til at jeg orker å konsentrere meg om å høre på tekstene. Tuv har mye å tjene på å danne seg et sterkere nærvær med publikum og litt mer piff i framførelsen. Det var mye kult her, men det virket for meg uferdig.