Endelig fest på Bl€st

De har lenge vært en dårlig skjult hemmelighet i Oslo, og natt til lørdag var det endelig Trondheims tur til å oppleve fenomenet Beglomeg. For det er det de er, både på plate og live, et fenomen. Musikken beskrives best av bandet selv, som Eurohåp, et herlig flertydig ord som har tillatt bandet å definere sin egen musikksfære. Aktuell med debutalbumet Eurokrjem inntok septetten et paljett- og glitterbefengt Blæst rett over midnatt, ulastelig antrukket i kjoler, tights og meget raske briller.

De visuelle intrykkene kjempet om oppmerksomhet fra alle kanter av scenen. Og før vi vet ordet av det har de fyrt av både «Eau de Cologne» og «Lepje Eurokrjem Brjoder», vokalisten har kledd av seg på overkroppen, brillene er kasta og saxofonisten har foretatt vinsmaking (!) ved forsterkerne. Det er en fascinerende vegg av mer eller mindre fri jazz, funk, storband, samba, kraut og en god dose eksentrisk tilstedeværelse som rulles ut. Det er vanskelig å beskrive noe som oppfattes så overveldende gøy, fascinerende og dansbart og rart på samme tid. På samme tid er det nok mange som har venta lenge på å endelig få innta Eurohåpet i et så egna lokale som Blæst. Selv om ensemblet trakk 6 000 publikummere på Øyafestivalen i sommer, er det på de mindre scenene at det audiovisuelle kan inntas i sin reneste form.

I det vokalisten brøler noe om amfetamin-hovedstaden Trondheim begynner imidlertidig flere i publikum å bevege på dansefoten og trompetisten tar en runde på gulvet og byr mer eller mindre motvillige, men høflige trøndere på rødvin.

Etter hvert som sekvensen «The Land of 1 000 Snakes I-IV» fra nevnte album bygger seg opp sitter lattermusklene løsere og løsere, og man kan ane et todelt publikum: De som tilfeldigvis ramlet inn på Blæst er i en slags sjokkert ekstase over hva de opplever og de som vet hva som venta dem og er i en slags sjokkert ekstase over at det er mulig å innfri forventningene så til de grader. Beglomeg er et helt vanvittig gjennomført konsept og de som ikke var tilstede gikk glipp av noe helt spesielt. Showet avsluttes like overveldende som starta, med en syrete coverversjon av Raga Rockers’ «Søvnløse Netter» og en allsangversjon av Wenche Myhres «Vi Lever». Blæst er blitt Bl€st og glittertråder ligger i stier mellom baren og dansegulvet. Hvordan skulle vi klare å fordøye og beskrive det vi nettopp hadde opplevd? Det må bare oppleves selv.