Frank Ocean - Blonde

Etter torsdagens påfunn med det visuelle albumet Endless melder omsider Frank Ocean sin tilbakekomst. Albumet som etter alle rykter og smådrypp på forhånd skulle hete Boys don’t cry. Navnet på skiva ender likevel opp som Blonde. Om Frank Ocean i det hele tatt skulle slippe noe som helst var sommerens store spørsmål. Videre har han også gitt ut et skriftlig bidrag med navnet Boys don’t cry på ulike popup-butikker i New York, Los Angeles og London som kompletterer albumet.

Han har med seg et arsenal av produsenter og musikere. James Blake, André 3000, Kendrick Lamar og Radioheads Jonny Greenwood er noen av de som bidrar. Beyonce gjengjelder også tjenesten etter at Frank Ocean bidro til låten hennes «Superpower». På produsent-siden har vi blant andre den snodige og herlige søramerikaneren Arca og svenske Yung Lean.

Ventetiden har vært lang, men absolutt verdt det. Dette er et mesterverk. R&B-klasse fra ende til annen. Stemningen er så avslappende og fin at jeg sitter igjen med frysninger overalt. Det 17 spor lange albumet består ikke bare av låter men også av kortere interludes. Frank Oceans stemme har alltid trollbundet og det fortsetter den å gjøre, selv om han på åpningssporet «Nikes» forvrenger stemmen sin nærmest til det ugjenkjennelige. Men i det store og hele er det det deilige samarbeidet mellom selve stemmen og flyten Ocean har i låtene som skaper magi. Det er groovy, vakkert og melodiøst. Det er rett frem Frank Ocean. Beatsene er varierte med innslag av elektrisk gitar som på «Siegfried», men også kassegitar og synther.

Selv om Frank Ocean er lett gjenkjennlig på Blonde tilbyr skriva flere dimensjoner, og jeg blir helt frivillig dratt inn i Long Beach-gudens rike.