Hovedrollen ligner Jens August når han griner

Etter et mislykket ransforsøk havner Josef (Leon Bashir) bak murene igjen. Her må han omgås med store, sterke karer som tilhører landets hardeste kriminelle. Det er nordmenn med nazisympatier og brune menn fra alle verdens hjørner. Midt oppi all volden og aggresjonen havner den usikre unggutten Chris (Selem Zina), som Josef velger å ta under sine vinger. Det er slagsmål, narkotikahandel og røff språkbruk i et miljø en uinnvidd helst vil holde seg lengst mulig unna.

Filmen er et produkt av Leon Bashir, mannen bak produksjoner som Izzat og Tomme Tønner. I Gjengangere spiller han selv hovedrollen Josef, samtidig som han har hånd om både manus og regi. Som skuespiller kan ikke mannen beskrives som noe naturtalent. Han fungerer som rappkjeftet småkjeltring, men når han skal vise følelser gråter han like overbevisende som Jens August fra Hotell Cæsar. Heldigvis er disse partiene lydløse, så det eneste vi ser er Bashirs grimaser, som kan speile alt fra latter til gråt.

Mange av de andre skuespillerne leverer heller ikke, der de fremfører sin replikker på teatralsk vis. Skuespilleriet minner mer om noe fra Døden på Oslo S eller Tante Pose, enn noe som hører hjemme i en såkalt realistisk fengselsfilm.

Det skal sies at til tross for de labre skuespillerprestasjonene fremstår mye i filmene som realistisk. Få eller ingen av karakterene er sympatiske. Når ord kommer til kort, tyr de til vold, men voldsbruken framstår likevel sjelden som et billig triks for å øke spenningen. I kombinasjon med lite bruk av musikk er dette med på å gi filmen et enkelt og rett fram utrykk.

Det blir likevel aldri ordentlig kjedelig, til tross for at historien til tider blir farlig forutsigbar. Filmfortellingen tramper heller aldri ut i de tyngste klisjéene, men noen ganger spankulerer den farlig nært stupet. Det at Josef prater med en død mentor, gestaltet av en Lincoln-aktig type, ikledd langt skjegg og flosshatt, kunne for eksempel lett ha blitt strøket fra manus. Likevel, Gjengangere er god underholdning, men bedre replikker og sterkere skuespillere hadde kunnet gjøre underverker.