Sløtface skuffet og briljerte
Anmeldelse: Tjue minutter med obligatorisk oppvarming var kjedelig, men så viste bandet hva de kan.
Sløtface er et av Norges kanskje kuleste band for tiden. Jeg kom til konserten uten annen forventning enn at det kom til å bli dritbra. Det måtte jo bli dritbra?
Vel.
En av de første tingene vokalisten sa, bortsett fra «woo trondheim» og sånne ting, var «vi skal spille det dere kan etterpå, men først må vi nesten ta noe nytt». Og med det var stemninga for første halvdel satt. Det gikk tregt. Det var rett og slett litt kjedelig.
Publikum responderte slik de vanligvis gjør til et oppvarmingsband– med høflig klapping og litt hoderykkinger. Jeg stod lenge og lurte på hva som egentlig skjedde. Jeg kunne ikke kjede meg på Sløtface? Var jeg for edru? Var jeg for trøtt? Det var sikkert bra musikk. Jeg digger det nok når det kommer på album. Men nå? Nei, det funka ikke.
Men etter den «obligatoriske» delen – som jeg fikk inntrykk av at bandet så på det som – var det på tide med fest. «Nå synes jeg det hadde vært gøy å få i gang en moshpit,» sa Lasse. Bad Party begynte, og publikum tok av. Moshpiten oppstod på noen sekunder. Jeg holdt bare ut en halv låt, men for de med litt bedre kondis enn meg var det mer enn nok knuffing for alle.
Etter dette fortsatte hitene som perler på en snor. En etter en kom crowd-pleaserne, hoderisterne, synge-til-du-er-hes-låtene. Nå var det skikkelig stemning, og det var ingen som husket de første tjue minuttene. Men hvorfor ble det egentlig slik? Hadde konserten vært lagt opp annerledes, ved for eksempel å ikke legge alt det nye først, kunne det nok blitt mer stemning jevnt over. Ei heller var hva som nærmest føltes som en unnskyldning i etterkant en veldig god ide.
Kanskje når Sløtface kommer til Trondheim igjen om et års tid blir det sånn det burde være. Sløtface er jo dritbra. Jeg opplevde det i kveld – bare ikke så til de grader som jeg forventa. Men nå er jeg hjemme og i sykt godt humør, så man skal ikke være for streng.
