Tre grunner til ikke å få barn
Hvis dette er det småbarnsforeldre må igjennom, så er denne filmen verdens beste prevensjonsmiddel.
Alvin og gjengen: I farta er den fjerde i rekken av lmer om tre snakkende jordekorn: en tykk, en tynn og en midt imellom, alle med stemmer som indikerer at de har svelget hver sin gassballong. De tre animerte dyrene bor sammen med en ikke-animert mann i et stort hus. Mannen heter Dave, og kaller jordekornene for «gutta sine». Det er vanskelig å forstå hvordan denne mannen har klart å lage jordekorn, så vi konkluderer med at det må være noe alvorlig galt med ham.
Etterhvert så viser det seg at han bare er en liksomfar som liker å ha tre syngende jordekorn boende hjemme hos seg. Heldigvis for Dave får han seg en kjæreste, som er med på å drive handlingen videre til et punkt hvor de tre bestemmer seg for å sabotere parforholdet.
Handlingen er løvtynn, og totalt urealistisk. Hvorfor er det ingen som reagerer når de møter snakkende ekorn? Selv dama til Dave, som visstnok skal være lege, ser ikke ut til å reagere nevneverdig når hun blir presentert for Alvin og gjengen. Ekornene kan også mye mer enn å prate. De er irriterende aktive på sosiale medier.
Synge kan de også. Gjennom hele dette en og en halv time lange makkverket som skal kalles en film, blir vi plaget av sanger framført av Alvin og vennene hans. Den altfor pratsomme gjengen, med de alt for lyse stemmene, synger sin egen versjon av «Uptown funk» som får selv Crazy frog til å virke musikalsk. En norsk ballade med linjer som: «Du er feilfri selv i dine feiltrinn» setter endelig sluttstrek for publikums lidelse.
Filmen har et merkelig språk, der frasene «Bøller du med meg?» og «Gi meg fem» ofte går igjen. Det snodige språket får det til å føles som om filmen hadde premiere i 1996, ikke i 2016. Den usynkroniserte dubbingen av de ikke-animerte karakterene gjør heller ikke saken bedre. «Dette er jo tross alt en barnefilm,» tenker du kanskje? Verdens mest kresne publikum forventer seg forhåpentligvis noe av vesentlig høyere kvalitet. Hele filmen er et venstrehånds-arbeid, der pipete stemmer og tilbakestående karakterer er blandet sammen til noe som ikke er egnet til annet enn å torturere småbarnsforeldre.
