Wildhagen eier Byscenen
TRONDHEIM CALLING: Fay Wildhagen beviser nok en gang hvorfor hun er en av Norges mest populære artister med en kraftdemonstrasjon på Byscenen. Konserten er såpass plettfri at det er vanskelig å finne noe å syte over.
Idet lyset senkes på Byscenen og en dronete synth, sammen med en trompet blir spilt over høyttaleranlegget fra scenen, blir det helt stille i salen. Man kan merke spenningen stige under introduksjonslåta, og i det Wildhagens silhuett inntar scenen bryter det ut unison jubel.
Allerede på den første låta er publikum med på allsang, og Wildhagens folk-pop fyller Byscenen. Samspillet mellom musikerne på scenen fungerer godt, og er med på å heve konserten og bidrar til gode overganger i låtene. Godt eksempel er de gangene Wildhagen spiller gitarsolo: Overgangen til soloen, og ut av den inn i sangen igjen føles så naturlig som man kan få det.
Den siste delen av konserten tar hun med seg vokalist Ragnhild fra Pom Poko opp på scenen, og sjarmerer publikum med en kort anekdote om vennskapet deres og skitur i bymarka. Ragnhilds koring på de siste låtene er med på å gi lydbildet en ekstra dybde, og kler konserten godt.
Det virker ikke som om Wildhagen er i stand til å gjøre feil i den snaue timen hun okkuperer Byscenen. Som anmelder finner jeg lite å pirke på, og merker jeg er meget glad for at jeg endelig kan skjønne hva folk snakker om når de sier at å se Fay Wildhagen live er helt vilt. Ikke bare imponerte hun med hvor vakker musikken er live, men tilstedeværelsen hun har som artist er umulig å ikke bli fascinert og sjarmert av.
