Ikke et homogent, vakkert og enig Norge

Vi snakker om norske verdier som noe sunt, vakkert, inkluderende og homogent. Sunne verdier som fostrer verdensenere i idretter ingen andre bryr seg om. Vakre verdier som skaper musikk og kunst som av og til setter oss på verdenskartet. Inkluderende og homogene verdier som nå settes på prøve og som viser sitt sanne ansikt når verden banker på døra og søker vår hjelp.

Gang på gang hører vi det om menneskene som banker på. De må innrette seg etter norsk kultur. De må bli norske, kulturen de tar med seg hit vil ødelegge alt vi står for. Vi må verne om den norske måten å gjøre ting på. Må vi egentlig det? Er det et poeng at alle som skal bo og leve i Norge skal gjøre alt slik vi gjør det?

Finnes det egentlig en fasit på hva som er norske verdier? Under Samfundsmøtet «Status Norge» fikk vi høre det som for mange er en ubehagelig sannhet. Vi kan ikke kreve en verdinorm definert av enkeltmennesker i kommentarfelt og enkelte politiske parti. Det vi kan kreve, og må forlange, er at alle som kommer til riket følger våre lover. Alt annet blir verdisyn vi vanskelig kan kreve at alle skal underkaste seg.

For mange er det en selvfølge at synet og holdningene til kjønn, legning og religion, skal være åpent, inkluderende og aksepterende. På tross av dette har vi eksempelvis en kirke i Norge hvor det finnes holdninger til kvinner, homofile og andre religioner som minner skummelt mye om de «fremmede» holdningene vi er redde for.

Det norske samfunnet er ikke en homogen, vakker og enig folkemasse. Det finnes mange stygge, grusomme eksempler på hvordan en misbruker begrepet «norske verdier» i en fånyttig kamp som ingen hverken kan vinne eller tjene på. Skal vi som samfunn takle utfordringen det er med nye mennesker og fremmede kulturer, må vi forsvare den samme ytringsfriheten for alle. Klarer vi ikke det, har vi allerede tapt.