Jeg vil også runke i en kopp!

I dag er eggdonasjon forbudt i Norge, og det til tross for at behovet er stadig økende. Dette behovet melder seg hos kvinner som ikke er i stand til å produsere egne friske egg grunnet medisinske årsaker. De siste tiårene har også en ny og større målgruppe meldt seg. I kjølvannet av at samfunnet har endret seg har gjennomsnittsalderen hos førstegangsfødende kvinner i Norge økt. Mange kvinner rammes av redusert fruktbarhet grunnet alder allerede når de ønsker sitt første barn. For disse kvinnene er eggdonasjon eneste mulighet til å bære fram barn selv. Er det derimot mannen i forholdet som ikke kan produsere befruktningsdyktige kjønnsceller stiller saken seg helt annerledes.

Jeg vil ikke at mine kjønnsceller skal diskrimineres. Hvis menn kan donere, hvorfor skal ikke jeg få lov? Et av Helsedepartementets argumenter mot eggdonasjon er at det er en mer belastende prosess enn sæddonasjon. Ved eggdonasjon må cellene hentes ut fra eggstokkene ved bruk av en nål. Det er også nødvendig med hormonbehandling av kvinnen i et par uker i forkant av inngrepet. Jeg er derfor enig i at eggdonasjon er mer belastende for donoren. Likevel: Er ikke dette noe kvinnene kan få avgjøre selv?

Jeg ville sagt «ja». Om noen kvinner i min familie eller vennekrets, eller noen helt fremmede for den saks skyld, sliter med uønsket barnløshet, skulle jeg gjerne stått fremst i køen for å hjelpe dem. Det ville kostet så lite av min tid og komfort å gå gjennom et slikt inngrep, spesielt med tanke på gevinsten mottakeren ville fått av det. Jeg anser derfor ikke dette argumentet som spesielt tungtveiende.

Menn føder ikke. Det gjør kvinner. Derfor er kvinner både genetiske og biologiske mødre til sine barn. Men det behøver ikke nødvendigvis å være slik. Ved eggdonasjon vil kvinnen som har donert egget være barnets genetiske mor, mens kvinnen som bærer fram barnet vil være den biologiske moren. Dette synes Helsedepartementet er forstyrrende. Hvorfor? Fordi det vil føre til «brudd på langvarige kulturelle og sosiale tradisjoner i samfunnet (…)». Dette synes jeg er forstyrrende. Hvorfor? Fordi kulturelle og sosiale tradisjoner ikke har noe med min eller mine barns genetiske informasjon å gjøre.

Har du noen gang møtt en far som ikke deler gener med sine barn? Selvfølgelig har du det. Og det er helt akseptabelt, både sosialt og kulturelt. I hvert fall i Norge. Så hvorfor er Norge ett av få land i Europa hvor eggdonasjon er forbudt? Resultatet av dette er at mange norske kvinner drar til utlandet for å gjennomføre eggdonasjon der.

Teknologien er der, og den er ikke ny. Det første barnet som kom til verden ved hjelp av eggdonasjon ble født for over 30 år siden. Vi vet at dette fungerer. Hvorfor skal følelser, tradisjoner og oppfatning av «det naturlige» hindre oss i å ta det i bruk?

Etiske spørsmål innen bioteknologi er vanskelige å diskutere og ta stilling til. De rører ved dype følelser i oss, og eggdonasjon er intet unntak. På den ene siden står barnløse par som ønsker å bli foreldre. På den andre siden står de som ikke vil gi slipp på tradisjoner. Hvorfor klarer ikke våre egne landsmenn forstå hva som veier tyngst i denne saken? Alle motargumenter blekner i sammenligning med behovet. Kan vi ikke bare legge tradisjoner til side, og se at dette er en positiv endring?