US Marines til besvær

Tekst: Ivar Espås Vangen, Rødt Universitetslag Trondheim

Mitt leserinnlegg «US Marines på Værnes er en dårlig idé» har pådratt seg motreaksjoner. Statsvitenskapsstudent Lars Terje Husbyn mener min negative vinkling fortjener «nyansering», men kommer i praksis med et utvetydig forsvar for stasjoneringa. Jeg påberoper meg derfor retten til å nyansere Husbyns nyanser.

Husbyns første påstand er at de 330 amerikanske marinesoldatene skal være utstasjonert «i en tidsbegrenset periode», og dermed ikke er å betrakte som permanent utstasjonering. Nå er dette i utgangspunktet en prøveordning på ett år, og når denne er fullført er planen at dette skal være en del av USAs Svartehavsrotasjonsstyrke. Her foreligger det ingen dato for avvikling. Inntil en slik kommer på plass er det rett og rimelig å regne dette som en de facto permanent utstasjonering inntil det motsatte er bevist. Med Husbyns logikk til grunn, ville enhver form for utstasjonering vært «midlertidig», av den enkle grunn at de selvsagt ikke kan stå der til verdens ende. Det er ikke feil, men helt redelig er det heller ikke.

Les Vangens leserinnlegg: «US marines i Trøndelag er en dårlig idé».

Et annet moment i Husbyns «nyansering» er påpekinga av at dette ikke vil være en amerikansk base, men tvert imot være amerikanske soldater underlagt norsk kommando. Det er riktig. Husbyn bommer derimot når han hevder dette skjer «innenfor rammen av den sikkerhetspolitiske linjen Norge har hatt siden andre verdenskrig». Dette tror han nok ikke engang på selv. En så utstrakt og langvarig utstasjonering av fremmede tropper på norsk jord ville aldri kommet på tale under den kalde krigen. Det ville med rette bli oppfatta som en hodeløs provokasjon mot Russland. Det er riktig at dette ikke er et brudd på «basepolitikken», all den tid denne defineres av sittende norske regjeringer, men det er definitivt et brudd på det som var tolkninga av den fram til murens fall.

Videre gjør også Husbyn et nummer ut av at denne beslutninga ble tatt av Norge og USA i samråd, og dermed ikke er et uttrykk for at Norge er «underdanig» USA. Alle som forstår litt om hvordan maktforhold påvirker internasjonal politikk, vet godt at en småstat med knapt fem millioner innbyggere, godt integrert i et militært samarbeid hvor verdenshistorias sterkeste militærmakt utgjør ryggraden, stiller i en totalt annen vektklasse i forhandlinger med denne.

All norsk sikkerhetspolitisk tenkning siden 1949 beror på en forståelse om at Norge er prisgitt hjelp fra USA i en krisesituasjon. Med et endra trusselbilde etter den kalde krigen, har man begynt å tenke at denne hjelpen ikke lenger er implisitt, men krever motytelser, for eksempel i form av norsk deltakelse i diverse aggresjonskriger under USAs ledelse. Det er med denne bakgrunnen vi må forstå Norges integrering i USAs verdensomspennende strategi for å ringe inn Russland og Kina. Med Donald Trump som øverstkommanderende for USAs væpnede styrker, bør det være ytterligere skjellig grunn til å revurdere hvor smart dette er.

Husbyn klarer heller ikke å gi et adekvat faglig svar på hvorfor det plutselig har blitt så «viktig» at amerikanerne skal trene under norske forhold. For det første kan det innvendes at slik trening ikke nødvendigvis må betinge opphold av en slik varighet som det her er snakk om. For det andre var det visst ikke et tilsvarende «behov» for dette under den kalde krigen. Hvorfor har det plutselig i dag, i en tid hvor NATO utklasser Russland på hver eneste militære målestokk, blitt nødvendig med amerikanere i Trøndelag, mens det tydeligvis ikke var tilfellet på 1970-tallet da Sovjetunionen med allierte var jevnsterke med NATO?

Jeg står fortsatt på min opprinnelige påstand. US Marines i Trøndelag er en dårlig idé. Dersom problemet er systematisk nedbygging av norsk forsvarsevne, må løsninga være å snu den hodeløse satsinga på svindyre strategiske kapasiteter, og heller gjenreise et defensivt innretta folkeforsvar, slik vi hadde tidligere. Ikke å invitere amerikanerne for å ordne opp for oss.