Serieanmeldelse
Hekseren: Kampen mot manus
Andre sesong av tv-serien The Witcher gir halsbrekkende action og sjarmerende karakterer – helt til de åpner munnen.
Den høyt elskede fortellingen om den monsterdrepende og eliksirdrikkende Geralt av Rivia kom ut som tv-serie i 2019. Vi har tidligere møtt ham i bokserien av Andrzej Sapkowski, og da den surmulende «hekseren» ble verdenskjent gjennom spillserien med samme navn.
Tv-serien handler om Geralt, en av flere «heksere» som er muterte hodejegere trent i både magi og kamp- ferdigheter for å beskytte menneskene mot grusomme monstre. Menneskene er dog, sjokkerende nok, som regel de verste monstrene man møter på. Derfor er det forfriskende å følge en hardnakket og hensynsløs Geralt som manøvrerer seg gjennom verden med en tidvis likegyldighet jeg selv misunner.
Det er i kampsekvensene denne serien briljerer. Om fiendene er tobeinte amatører eller svære drager, holder man pusten og nyter synet av dansende kampscener som ser dyre ut. Monstergalleriet imponerer også. Det er vanskelig å finne såpass unike og visuelt fryktinngytende monster-design noe annet sted.
LES OGSÅ: Første delfinale i Melodi Grand Prix var unik av mange grunner, men veldig få av dem er positive.
Men der stopper skryten. Essensen i å skape en elskverdig antihelt er å gi små glimt av et mykt indre. Da er vi dessverre nødt til å ha noen troverdige karakterer Geralt kan knytte seg til. Hver for seg er personene vi møter interessante og mangfoldige, men dialogen ødelegger for potensialet deres. Både følelser og motivasjoner brettes ut i større grad enn nødvendig, men det er likevel vanskelig å forstå seg på deres ønsker og handlinger.
Kanskje har regissøren gapt over for mye. Selv med en times lange episoder, føles det som de har hatt dårlig tid. Det er likevel en serie med noen lyspunkter. Skuespillerne imponerer med det de har fått å jobbe med, og akkompagnert med en slående vakker og spennende verden resulterer det i en serie som serverer tilstrekkelig med underholdning.
