Altruistisk eller egoistisk pensumpraksis?

Det er emneansvarlig, ofte i samarbeid med andre faglærere, som bestemmer hva som skal stå på pensumlista, opplyser sosiologiprofessor Aksel Tjora ved NTNU. Han står bak så mye som 20 fagbøker, hvorav tre av disse blir brukt i pensum i hans kurs. Han forteller at det ofte er interesse for fagutviklingen som ligger i det å skrive fagbøker. Det er også for å dekke et behov, da gjerne studentenes.

– Når jeg skriver lærebøker, skriver jeg ofte om noe jeg mener er bra for studentene, og med utgangspunkt i hva jeg trenger i min undervisning, forklarer Tjora.

Han mener likevel at det kan være uheldig dersom emneansvarlig setter opp mye av sin egen litteratur, slik at annen, mer relevant litteratur viker.

For studentenes beste

Professor Leif Edward Kennair i klinisk psykologi ved NTNU har noen av de samme motivene for å skrive fagbøker.

– Ved å utvikle pensumet bidrar jeg til å utvikle faget og kurset, samtidig som jeg blir en bedre kursholder. Jeg får en dypere innsikt i helheten av faget mitt ved å gjøre denne jobben, forteller Kennair.

Dette mener professoren er fordelaktig og givende for studentene.

– Hvis man har en foreleser som gidder å ta seg tid til dette, så vil jeg si at dette er en person som har gjort et ekstraarbeid for formidlingens skyld, forteller han.

Sosiologistudent Tiril Ludvigsen mener at engasjementet er mer tilstedeværende hvis foreleser underviser om noe de selv har skrevet.

– Hvis jeg skal snakke om noe jeg selv har skrevet, så går det mye lettere. På samme måte tror jeg det er mye lettere for dem å formidle på en god måte, og bli gode forelesere, forklarer tredjeårsstudenten.

Universitetet, en forsknings-institusjon?

– Universitetet handler i stor grad om forskning, og professorene har til dels som oppgave å formidle noe av den forskningen som foregår. Studentene er heldige dersom de får førstehåndsforklaring på de artiklene som er skrevet, mener Andrea King, som studerer tredjeåret på litteraturvitenskap.

Kennair mener det er fordelaktig for studentene å få forelesers artikkel, ettersom de får den oppdaterte forskningen.

– Da får du en mer troverdig beskrivelse, mer korrekt og cutting edge, akkurat som det er nå. På det nivået er foreleseren på sitt beste, påpeker psykologiprofessoren.

Studentene mener at dette kan være et fare-moment, da det fort kan bli et litt for ensformig perspektiv.

– Da lærer vi mye unødvendig, og får ikke helt til å se sammenhengen med det vi leser og det vi lærer i forelesning, forteller Tiril Ludvigsen.

På den andre siden er det vanskelig å dekke alt, og det er naturlig at noe uteblir, påpeker King. Hun legger til at feilen kan begås uavhengig om du har brukt egen litteratur eller ikke. Uansett om det er ens egen eller andres forskning, vil teksten kunne tolkes subjektivt.

– Det er positivt dersom foreleser bruker egen litteratur, fordi subjektiviteten synliggjøres, istedenfor at den gjøres usynlig ved at man formidler en tolkning av en annen persons verk, mener litteraturstudenten King.

Les også: Guttastemning på pensum

Hemmer den faglige diskusjonen

Ludvigsen har opplevd forelesere som ikke er åpne for andres innspill, hvor studentenes meninger blir «litt trykket ned». Hun bemerker at professorene i sosiologi legger til rette for diskusjon, men at det fort kan føles litt ube-hagelig dersom man skal være kritiske til den forfatteren man har som foreleser.

– Selv om de etterspør det, kan det kan være litt skummelt å tråkke foreleserne på tærne, poengterer Ludvigsen.

Dette kan være med på å hemme diskusjonen i klassen, da det ikke alltid er like lett å motsi foreleser. Ludvigsen synes det i teorien er en god idé å bruke egen litteratur, men at det i praksis kan bli vanskelig for studenten. Begge professorene har forståelse for at det kan være vanskelig for studentene å kritisere. Selv om det legges til rette for diskusjon i timen, er det alltid noen som kvier seg for å ta ordet. Kennair skjønner at det kan være problematisk.

– Jeg tror det er vanskelig for studentene. Jeg ber dem om å gjøre det, men likevel vil de ikke. Hovedinnvendingen min er at de er for lite kritiske, beretter han.

King mener det er lettere å diskutere med noen som har skrevet en artikkel enn med noen som bare har lest en artikkel. Hun mener at studenten har et ansvar for å ta del i den akademiske diskusjonen.

– Det forutsetter at foreleseren oppfordrer til diskusjon, og kanskje litt ekstra når det er ens egne artikler, sier hun.

Fagbokproduksjon, en gullgruve?

Tjora påpeker at det er manko på fagbok-forfattere, og at forlagene ofte sliter med å få erfarne under-visere til å skrive. Mye av grunnen til det er mangel på insentiver i en travel hverdag, og at det heller ikke er mye penger å tjene på å skrive fagbøker.

– Man får langt mer timebetaling av å sitte på gata og tigge etter penger, sier Tjora spøkefullt.

Professorene er enige om at det er mer lønn-somt å skrive forskningsartikler, som både gir mer vitenskapelig og økonomisk uttelling.Tjora mener samtidig det ikke det kan forsvares dersom studenten må kjøpe hele boken dersom bare en liten del av den er på pensum.

Tiril Ludvigsen opplever ikke at professorene på sosiologisk institutt først og fremst ønsker å sko seg økonomisk når de avgjør hva pensum skal inneholde. Samtidig har hun en dårlig erfaring fra et tidligere fag hun tok.

– Da kjøpte jeg store bøker til 400 kroner, bare for ett kapittel. Jeg opplevde at det var satt opp kun for å få solgt.

King har inntrykk av at mange forelesere gjerne kunne ønske å gi studentene hele pensum gratis. Hun er likevel ikke helt ukritisk.

– Jeg synes det er uetisk dersom du ser deg nødt til å kjøpe ny lærebok hvert år fordi du oppdaterer oppgavene i læreboka, forklarer King.

Les også: Hvem står bak pensum og pensumpris?

Higer foreleserne etter oppmerksomhet?

I Harry Potter-bøkene blir vi kjent med Gyldeprinz Gulmedal, en klysete lurendreier av en professor som elsker å fremheve seg selv og sine litterære verker. Er det rettferdig å trekke en parallell mellom Galtvorts yngling og professorene på NTNU?

– Jeg tror at enkelte forelesere kan være litt selvhevdende. Det har vært tilfeller hvor vi studenter ikke har så mye vi skulle ha sagt, hvor våre meninger har blitt trykket ned, forteller Ludvigsen.

Hun skyter straks inn at dette ikke gjelder professorene på sosiologisk institutt. Tjora, for eksempel, proklamerte i første forelesning: «Her går jeg ikke under professor eller Tjora. Bare kall meg Aksel. Eller kompis.» Tjora tviler på at det er mange som gjør det ut av selvhevdelse, da forelesers hovedansvar er å gi retning og hjelp til studentene slik at de lærer på best mulig måte.

– Det kan selvfølgelig oppfattes som selvhevding hvis studentene opplever at man presenterer mye fra egen forskning. Grunnen til at vi gjør det er jo at vi har helt unik innsikt i denne forskningen, og kan gi studentene en nærhet til faget i utvikling, poengterer Tjora.

I en av Tjoras referansegrupper kom det fram at mange opplevde at de mest aktive av stu-dentene var selvhevdende.

– Da kan jeg skjønne at de synes forelesere er selvhevdende, for forelesere snakker jo veldig mye, de tar nærmest helt styring, sier han med et flir om munnen.

Tjora forstår ikke helt hvor denne negative innstillingen blant studenter kommer fra, spesielt når studentene enda ikke har lest pensum.

– Jeg har en rar følelse av at studenter tror det at det å være kritisk student er å være i opposisjon mot dem som er emneansvarlige, sier Tjora.

Ludvigsen forteller at flere studenter ofte er kritiske i starten, og at det for mange kanskje ligger en slags automatikk i den negative innstillingen til pensum skrevet av foreleserne. I ettertid har hun selv forstått hvor praktisk det er.

– Det er en god idé å bruke egen litteratur ettersom det er nært forskningen, samtidig som det blir lettere for foreleser å formidle på en god måte, sier hun.