Plastisk, ikke så fantastisk?
Vi drikker, spiser og puster det inn – plast og mikroplast har kommet for å bli. Forskerne jobber nå for å se hvordan vi kan drive skadebegrensning.
Verdens økende mengder med plastavfall er et miljøproblem som har generert enormt mye forskning og debatt de siste tiårene. Videre forskning har avdekket nye kritiske elementer, som blant annet mikroplast.
Folk mangler kunnskap
Seniorforsker Andrew Booth ved Sintef forsker primært på de direkte og indirekte konsekvensene av mikroplast i marine økosystemer. Han forteller at det særlig er to problemer med folks generelle oppfatning av mikroplast.
–Den største misforståelsen må være at folk tror mikroplast er én enkeltting og størrelse. Det er litt som å gruppere kjemikalier som en enkeltenhet – det gir ikke mening, sier han.
Ifølge Booth er det massive størrelsesforskjeller i hvordan plast kan brytes ned eller produseres. Størrelsen har enormt mye å si for hvordan plastpartiklene oppfører seg kjemisk i miljøet, hvor det blir transportert og hvor lenge det lever. Videre peker han på de kjemiske tilsetningsstoffene i plast.
– En feiltolkning er at mange oppfatter kun noen få tilsetninger som farlige, fordi det er disse vi oftest blir advart mot. Dette blir en forenkling, for man må ikke glemme at plast er et materiale som kan omfatte en rekke ulike kjemikalier. Det er denne kunnskapsmangelen som faktisk kan være en større fare, forteller han.
Debatt: Jakten på en bærekraftig fredagstaco
Fisk til besvær
Plastpartikler mindre enn fem millimeter er det som overordnet kategoriseres som mikroplast. Det har vært mye usikkerhet rundt hvordan mikroplast kan komme til å påvirke oss mennesker dersom vi konsumerer det.
– Det har blitt funnet mye mikroplast i magesekken til marine arter, for eksempel innen kommersielt fiske. Mange lar seg skremme av dette og vil derfor ikke spise slik fisk. Da kan jeg komme med noen gode nyheter, sier Booth.
Han forklarer nemlig at større mikroplastpartikler som oftest er for store til å bli absorbert inn i muskelfibre og interne organer hos mennesker. Kommer det inn i kroppen, kommer det ut igjen også. Det han faktisk frykter, er nanoplastpartikler som er så små at de kan komme seg inn i kroppssvev. Hvis plasten da skulle komme til å frigjøre kjemikaliene, kan det få negative konsekvenser for både dyr og menneske.
– Effektene av dette er ikke noe vi kan spekulere i med sikkerhet, fordi det meste av forskningen til nå har vært på mikroplast, understreker Booth.
Resirkuleringsprosjekt
Mens Booth har fokusert på vann, har miljøgeolog Cathrine Eckbo studert plastavfall på land. I forbindelse med feltarbeid sammen med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) dro Eckbo i sommer til Etiopia og Kenya for å kartlegge problemer med plastavfall i flyktningleirer.
– Det var mange som opplevde plasten som et problem, spesielt i Etiopia. I Kenya var det litt annerledes, fordi mye av plasten ble brent og dermed ikke var like synlig, sier hun. Eckbo forteller at teamet brukte mye av tiden på å kartlegge.
– Triangulær kommunikasjon og manglende kvantitativ data gjorde det vanskelig å sette konkrete tall på mengden plast som var i omløp, forklarer hun. I tillegg til å kartlegge mengden plastavfall, var målet også å motivere til aktivitet innad i flyktningleirene.
– Vi møtte folk innad i leirene som allerede jobbet med å samle inn plast som de solgte videre til lastebiler som fraktet det til større byer, sier Eckbo.
Målet er derfor å få satt opp resirkuleringsfabrikker innad i de ulike flyktningleirene i løpet av 2019. Håpet er at fabrikkene skal kunne drives og opprettholdes i samarbeid med lokalbefolkningen slik at de blir aktivisert, i tillegg til at de får muligheten til å stå sterkere økonomisk.
– Vi har også sett på mulighetene for å lage hus av plastflasker, men dette er mer krevende da det ofte er veldig mange flyktninger det er snakk om. Det trengs mange flasker per hus, forklarer hun.
Les også: Has environmental ignorance become the new migrational push factor?
Grønt er skjønt
Eckbo håper at prosjektet vil bli finansiert, og forteller at responsen så langt har vært veldig positiv. I tillegg forklarer hun at det lønner seg å investere pengene sine i miljøproblematikk.
– Grønn satsing er jo veldig i vinden nå og det er blitt mye fokus på plastproblematikk. Det teller alltid positivt for bedrifter å satse på miljøinitiativer, sier hun.
Leder Frida Nygaard for IUG ved NTNU sier seg enig i at et grønt fokus er en økende trend.
– Mange av de som skriver bachelor- og masteroppgaver hos oss fokuserer på fornybar energi. Bistandsorganisasjonene jobber også mye med miljørelaterte problemstillinger, så det er klart at ingeniører kan bidra mye på det området, sier hun.
Hun forteller at det imidlertid ikke er mange prosjekter som er direkte knyttet opp mot plastproblematikk innad i IUG Norge.
– Vårt hovedmål i IUG er å inspirere ingeniørene til å bruke kompetansen sin til noe mer. Så lenge det er behov for det, oppfordrer vi studentene til å bruke utdanningen sin til å gjøre en forskjell i global sammenheng, sier Nygaard.
Ingeniører Uten Grenser Norge (IUG) er en ideell organisasjon som bistår med ingeniørkompetanse til prosjekter som fremmer utvikling. Lokallaget ved NTNU arrangerer jevnlig foredrag som inviterer til debatt og kunnskaps utveksling mellom både studenter og eksperter.
