Tradisjonsmusikk i ny drakt

I den innerste kroken av Studentersamfundets Lyche sitter en høy skikkelse med bølgete mørkt hår. På fanget hviler en fele. I lyset fra vinduskarmen ser vi Gjermund Larsen i ro og mak; intet tyder på at han skal ha konsert om en times tid med Gjermund Larsen trio. Når konsertnerver kommer opp som tema løfter han bare på smilebåndet, rister på hodet og legger til «nå koser jeg meg bare».

Larsen begynte å spille fiolin allerede da han var fem år gammel og mener at desto mer man spiller, desto flinkere blir man, og jo artigere blir det. Til forskjell fra mange andre unge fiolinister var det ikke klassisk musikk som var i fokus, men folkemusikk. Under oppveksten stod tradisjonsmusikk sterkt hjemme, og etter videregående bar det videre til utøvende folkemusikk ved Ole Bull Akademiet.

– Da innså jeg at det ikke var noen vei tilbake. Det var bare en snøball som begynte å rulle, sier han smilende.

På tross av at han allerede begynte å komponere da han var rundt atten år gammel, var det først da Gjermund Larsen trio ble opprettet i 2006 at han begynte å skrive musikk på ordentlig.

Ti år med trio

Foruten frontmannen består den ettertraktede trioen av Andreas Utnem på piano/harmonium og Sondre Meisfjord på kontrabass.

– Jeg møter dem med et åpent sinn, og vil veldig gjerne at de skal delta i prosessen og være med på å arrangere låter. Det løfter seg mange nivå når vi får musisert litt i lag og spilt noen ideer fram og tilbake.

Larsen forteller at han gjerne kommer med musikk han har bearbeidet og skisser han vil teste ut, men at resultatet blir best når Meisfjord og Utnem får sette sitt eget preg på materialet. Han synes ikke det er noen vits i at de spiller hvis de ikke er komfortable med musikken. For øyeblikket er trioen på turné med sitt fjerde album, Salmeklang, et samspill som baserer seg på folkemusikk, men med et særegent uttrykk.

– Etter ti år sammen bygger man opp en musikalsk og personlig trygghet, man blir jo bedre og bedre kjent. Det er veldig mange fordeler med å kunne spille i lag over så lang tid. Musikken blir etter hvert mer helstøpt og gjennomtenkt.

Denne tryggheten eksisterer i folkemusikken generelt, på en liknende måte som i jazz, hvor samhold og uhøytidelige samlinger står sentralt.

– På samme måte som at vi sitter og drikker øl, spiller vi også musikk og drikker øl, legger han til og understreker at dette gjerne fører til miksing og triksing med sjangeren.

Legger ingen bånd på musikken

– I utgangspunktet trives jeg veldig med det jeg gjør, men så synes jeg det er veldig artig å søke mot nye sjangre. Det er spennende å komme i kontakt og spille med andre musikere, og dermed lære ting jeg ikke kan fra før som ikke ligger i sjangeren.

Som folkemusiker synes han det er spennende å la sjangrene gli over i hverandre, og blander inn andre sjangre både bevisst og ubevisst. Han forteller at man blir påvirket av hvem man spiller med uten at man kan noe for det.

– Når jeg lager musikk prøver jeg å ikke legge noen bånd på meg, og lage den musikken som kommer, og da blir det som det blir.

Musikken har fulgt Larsen hele livet, og uten den mener han at han hadde vært et annet menneske.

– Det er et veldig fint miljø, og mye fine folk man møter, mye åpenhet og godhet, om man kan kalle det det. Det tror jeg gjør noe med deg som person, du blir tryggere på deg selv, sier han og smiler.

Selv er han overbevist om at han er i konstant endring, og at hvordan han har utviklet spillingen sin, og måten han har utviklet seg som komponist, går hånd i hånd.