Anbefales på det svakeste
Stille dager i Mixing Part er tidvis bra om kjente problemer.
BOK
Erlend Loes nyeste roman tar for seg samlivsproblemer og uoppnådde mål og drømmer gjennom en småbarnsfamilie på ferie i Tyskland. Destinasjonen er Garmisch Partenkirchen, som via et oversettelsesprogram i bokens innledning blir omdøpt til Mixing Part Churches.
«Jeg tror du vil bli en kasteball i systemet.»
«Hva er det?»
«Det er en som ingen vil ta i og som skyves fra etat til etat helt til all motstand er brutt ned og da blir det uføretrygd.»
Her spår hovedpersonen i Mixing Part , dramaturg og tvilsom barneoppdrager, Bror Telemann, sin unge sønns dystre fremtid. Romanen innholder en hel del av den friske, sorte humoren vi forventer oss fra Loe, men litt for ofte faller den til jorden uten ha den helt store virkningen.
De tre barna til Bror og Nina Telemann er for funksjonelle statister å regne; de belyser noen av ektefellenes mange særegenheter uten å ha viktige roller ut over dette. Fokuset i boken er på forholdet og dialogen — og mangelen på dette — mellom Bror og Nina. Bror er en 42 åring med et sterkt ønske om å skrive et teaterstykke «som setter det hele på plass», mens Nina bare vil nyte livet i Tyskland. Noe hun også ender opp med å gjøre, i litt for stor grad. Bror på sin side kan ikke fordra Tyskland, og bruker enhver anledning til å utrykke det når han ikke tenker og skriver på og om teater.
Men Bror får ikke skrevet teaterstykket sitt. I hvert fall ikke mens han er i Mixing Part. Han får det rett og slett ikke til. Litt som Loe ikke får det helt til denne gangen. Romanen pirker i krigshistorien på en politisk ukorrekt måte uten at man lar seg provosere. At is blir nazi-is og nips nazi-nips blir ikke annet enn lettere komisk. Selv om fremstillingen av en dramaturgs dysfunksjonelle forhold gjennom en dialog som leses som et teaterstykke er fin, så er det noe som mangler her. Telemann sier at bra teater skal gjøre vondt. Mixing Part gjør ikke vondt. Den stritter ikke i mot.
Det eneste stedet i boken hvor den inntar en form som minner om en tradisjonell roman er ironisk nok når Telemann skal forsøke å skrive teater. Men det blir bare søppel og griseri av det. Mye på grunn av tv-kokken Nigella Lawson. Nina gir Bror en av Lawsons kokebøker i gave, og han blir opphengt i både oppskriftene og de sensuelle kroppsformene til den engelske kokken. Dette skaper både små og store problemer for paret. Men de er ikke så store at de ikke kan løses. De er akkurat store nok til å fylle en to hundre siders roman, som igjen kan fylle et lite tomrom i en lesers hverdag.
Stille dager i Mixing Part har sine gode sider, men det er dessverre ikke nok av dem.
