«Eg lever, derfor må eg si noe»

I det jeg setter meg ned i salen blir jeg oppmerksom på en mann. Han sitter alene med ryggen vendt mot oss. Det er mørkt, kun et par spotter står vendt mot han. Mangelen på lys tilføyer et ekstra lag i den allerede tjukke atmosfæren i Trøndelag teaters lokaler. Denne høsten tar de oss med inn i Jon Fosses verden.

Mannen sitter på en plattform som henger fra taket. Føttene dingler over bakken. Han har krummet nakke og brystet er sunket inn. Assosiasjonene løper fritt. Det er mye som tyder på at dette er en person med tung ballast.

Tung tematikk

Det er ingen hemmelighet at Jon Fosses verk ofte omhandler det tunge og dystre i menneskets natur. Eg er vinden er intet unntak. I kjent Fosse-stil gis det heller ingen introduksjon til hvem karakterene er. Produksjonslaget presenterer disse i forkant bare som Den ene og Den andre. Henholdsvis spilt av Ronny Patrick Jacobsen og Hans Petter Nilsen.

Teater Manu er ansvarlig for oppstillingen. Det er Norges eneste teater som har tegnspråk som scenespråk. I stykket benytter den ene skuespilleren seg hovedsakelig av tegnspråk. Det betyr i praksis at all muntlig dialog utføres av den andre skuespilleren.

Dette gir forestillingen en helt ny dimensjon sammenlignet med tradisjonelle oppsettinger. Vanligvis forstås stykket som en historie om to menn, hvor den ene tar sitt eget liv. Her framstår det som en dramatisk skildring av én mann som strider med sine egne motsettende sider. 

Tolkningen at det er ulike stemmer og følelser som river og sliter om kontrollen over hans liv, understrekes av at begge skuespillerne sier alle replikkene samtidig, men på to ulike språk. På den måten er det like gjerne bare en karakter i dialog med seg selv. 

Til slutt bidrar også kostymene til å sette karakterene opp mot hverandre som to sider av samme sak. Den ene er velkledd, velstelt og full av ungdommelig iver og nysgjerrighet. Den andre er til sammenligning ustelt, ikledd mørkt tøy og er dyster i sin tilnærming til livet. En representasjon av lyset mot mørket og håpet mot håpløsheten.

LES OGSÅ: Pride 2025 i bilder

Språkets makt

Mangelen på muntlig språk er et gjennomgående og gripende virkemiddel som gir øyeblikkene med emosjonelle klimaks en nyfunnet kraft. Frustrasjonen øker etter hvert som håndtegnene ikke ser ut til å nå gjennom til den andre. I desperasjon maner den ene frem enkelte ord. Sjelden har enkeltord båret slik tyngde som disse fortvilte forsøkene på å holde fast ved det som svinner hen.

I en uvanlig sterk opptreden leverer skuespilleren av den ene mot slutten av stykket en skildring av overveldelse uten like. Han navigerer den sjelsettende kroppslige reaksjonen som oppstår når man ikke får tak i ordene man trenger for å uttrykke seg. 

Dette øyeblikket av språkets svik og kroppens uttrykk berører noe dypt menneskelig: behovet for å bli forstått, og frustrasjonen når ordene svikter. En påminnelse om hvor grunnleggende kommunikasjon er for menneskelig nærhet, uavhengig av hvilket språk som brukes.

Åpent for tolkning

Teater Manus tolkning av Eg er vinden er suveren i sin framstilling av indre menneskelige konflikter. Deres bruk av tegnspråk på lik linje med talespråk representerer en nyansert og velkommen videreutvikling av Fosses åpne form, som gir rom for et mangfold av tolkninger. 

Etter applausen, som er en blanding av både klapping og tegnet for applaus, tar jeg med meg jakka og går mot utgangen. Jeg snur meg mot salen og ser på de andre som også har sett Eg er vinden. Jeg vet at ingen av oss tar med oss samme tolkning hjem i kveld.

 LES OGSÅ:  Nå er årets festivalprogram for UKA her