Faller ikke i fisk

Hovedpersonen i Dead Sushi, Keiko, rømmer fra sin far etter å ha mislykkes i å oppnå hans standarder som sushikokk og kampsportutøver. Hun ender opp med å ta en jobb som servitør på et gammelt vertshus kjent for sin utsøkte sushi. En gruppe kolleger på firmatur kommer for å bo på vertshuset, men med seg har de en mørk fortid og setter alle i vertshuset i fare for å bli sløyet. I Dead Sushi er det altså menneskene som blir fiskegrateng, ikke fisken. Som det står i Kosmoramas programkatalog: «Scenen er satt for noe av det morsomste og særeste du vil få se på Kosmorama i år».

Det er verdt å nevne at dette er en type film som antakelig ikke vil glede alle. Blod, gørr og japansk humor gjør den unik og spesiell til det ekstreme. Skuespillerprestasjonene er ikke på topp, humoren kan ikke kalles spesielt intellektuell og spesialeffektene er kun med på å dra det absurde til det hysteriske. Du blir møtt av både flyvende sushi og menneskeetende sushi, en tunfisk-mann, ris-zombier og andre relativt like bisarre saker. Det beste fra rollegalleriet er en liten søt og syngende omelett-nigiri som får deg til å heie på underdogen som aldri før.

Det er den skjære vanvittigheten av Dead Sushi som gjør at den fungerer så bra. Det er en spesiell sjanger av grøsserkomedie som er unik Japan, med sprutende blod og kropper som slukes som agn på fiskekroken. Særheten og humoren som Kosmorama lover er definitivt til stede. Så klart er ikke dette en film for alle, men om du er av de som ler seg skakk i hjel av denne typen splatterkomedie, er Dead Sushi definitivt verdt å sjekke ut.