Intenst, jævlig, og voldsomt imponerende

Tekst: Maria Lund Krogstad

I Kulde møter vi tre kompiser, Keith, Anders og Ismael. De er nettopp ferdige på skolen og drar ut i skogen for å drikke seg fulle, og kanskje bade og grille litt. Forsåvidt ingenting sjokkerende med det, men etter kort tid kommer de ekstreme meningene fram. De snakker om at de hater utlendinger og vil rense Norge, og enda drøyere: hvor kult det hadde vært å faktisk drepe noen? Etter litt kommer tilfeldigvis en streit klassekamerat som er adoptert fra Korea forbi, og da er diskusjonen i gang.

Tidvis er det direkte ubehagelig å se på, til den grad at det knyter seg i magen av hvor drøyt det hele er. Meningene som skildres er langt over kanten og stykket er aggressivt og voldelig helt fra starten av, slik at man nesten blir sliten. Det er heldigvis flere små, morsomme replikker innimellom, noe som er et velkomment avbrekk fra all brutaliteten, selv om de bare varer i noen sekunder.

Den mest framtredende av kompisene virker så sint og voldelig at det nesten er skremmende, og alle spiller karakterene sine fryktelig troverdig. Meningene som ytres er så fjernt fra det man hører til vanlig at man blir helt satt ut av hvor ekstreme de er. Man kan ikke unngå å bli revet med og pulsen stiger etterhvert som konflikten utfolder seg. Skuespillerene holder hele tiden på publikums oppmerksomhet gjennom den litt over en times lange forestillingen, med høyt tempo og minimalt med dødtid.

Det er noe uheldig at man omtrent ikke ser skuespillerne når de setter seg ned, om man ikke sitter på første rad. Heldigvis står de for det meste oppreist, så det blir ikke et veldig stort problem.

Denne forestillingen er nok noe av det minst koselige jeg har brukt kvelden min på, men den var innmari spennende og bra. Jeg forlot lokalet småkvalm og med høy puls. Kulde imponerte.