Krisekameratene

Jeg har ventet i nesten en time på at de skal komme seg til Samfundet og bli ferdige med lydsjekk. Til slutt blir jeg hentet, og finner Kristopher Schau og Kyrre Johannessen sittende for seg selv i en mørk avkrok av Lyche.

Lokalene er fulle, og vi må nesten skrike til hverandre for å kommunisere, men likevel får de sitte i fred. Det på tross av at én av dem er nesten to meter på sokkelesten og ser ut som om han har tatt steget rett ut av en reklame for rockabilly-frisyrer.

– Vi har laget radio sammen lenge, forklarer Johannessen. Vi hadde en pause, men fant tilbake til hverandre i 2011. Da laget vi et program på P2.

– 2011? Fem år siden? Jesus, utbryter Schau.

– Da laget vi en podkast på Wimp, fordi vi fant ut at det hadde en terapeutisk effekt å ta tak i livene våre på den måten. Vi skjønte at vi måtte fortsette med det for vårt eget beste, så i fjor begynte vi å produsere vanlige podkaster. Første gang jeg traff Kristopher var i Radio Nova, studentradioen i Oslo. Men så sluttet han, sier Johannessen.

Ukomfortabelt

Det var litt sosialt ukomfortabelt i starten, påpeker Schau.

– Men ikke så mye nå, for nå har vi holdt på et halvt års tid. Nå er alt blitt langt mer komfortabelt.

Johannessen erindrer at de i begynnelsen skulle gjøre flaue ting for hverandre som å danse, og ikke minst gi hverandre komplimenter som ikke skulle være ironiske.

– Etter det er det liksom ikke så mye som er flaut lenger. Vi nådde et slags bunnpunkt, eventuelt toppunkt, i forrige uke, da vi viste hverandre våre egne rumpehull. Det var ikke noe flaut, sier Johannessen.

– Jeg skjønner ikke hvordan vi skulle klart å overgå det, skyter Schau inn.

Live-showet på Samfundet var den andre i rekken av en serie show som vil gå av stabelen én gang hver måned.

– Første gang var vi i Oslo, og neste gang blir i Volda, sier Schau. Showet på Studentersamfundet blir tatt opp og sendes på TV neste lørdag.

På spørsmål om hvorfor Krisemøte er blitt en av landets mest populære podkaster, framsetter Schau en teori.

– Det hjelper jo at vi kjenner hverandre så godt, hvertfall. Folk slipper å høre på at vi skal bli kjent med hverandre. Det må jo være litt ålreit.

– Så tror jeg det dreier seg om en god, gammeldags kikkermentalitet. Man får innblikk i mange ting man ikke ville gjort hvis ikke Krisemøte fantes, mener Johannessen.

– Vi ville holdt det for oss selv. Jeg ville ikke tatt bilde av mitt eget rumpehull og vist det til en kompis hvis ikke det var for Krisemøte. Jeg tror folk synes det er litt gøy å høre oss gjøre ting som de slipper selv.

Programmet fungerer som et nøkkelhull litt for langt inn i to førtiåringers anus og sjelsliv, tror han.

– Samtidig har vi noen pågående prosjekter, slik som alle har. Han har kaninene sine, jeg har buddhismen min. Det med buddhismen har vært en gradvis prosess som begynte i høst, og derfor har lytterne vært med på det hele veien, konkluderer Johannessen.

Gjort det meste

Schau innrømmer at han var en spilloppmaker før i tiden. Som medlem av _Team Antonsen _ble han satt opp på blind-date med Janne Formoe av Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Stuntet skal ha kommet igang på grunn av Schaus spøker.

– Jeg var nok en spilloppmaker før, men jeg føler at jeg har gjort det meste. Derfor har jeg lagt det på hylla.

I 2003 ble Schau kåret til Norges mest sexy mann av motemagasinet Elle. Det lar han ikke gå innpå seg.

– Jeg tror folk synes det er gøy å mobbe meg for det, men det har roet seg litt. Det er tretten år siden, ass, konstaterer han.

Både Schau og Johannesen er smertelig klar over at de har nådd overgangsalderen.

– Vi vet at utseendet forfaller. Så vi bare lurer på hvor ille er det, hvordan forfallet arter seg, og hva som går først. Det vi tar opp i podkasten er mer en registrering av forfallet, sier Johannessen.

– Men jeg føler likevel at vi er i begynnelsen av det...

– ...vi står på vippepunktet, erklærer Schau.

Men det går jo bare nedover fra nå, sier Johannesen.

– Vinduet for å bli kåret til norges mest sexy fremover er i ferd med å lukke seg. Men det er jo din tur nå, sier Schau og skotter bortover bordet på Johannessen.

Radiomann og musiker

På tross av at han har skrevet om Breivik-rettsaken for Morgenbladet, vært medlem av Team Antonsen, og samarbeidet om manuset til den umåtelig populære TV-serien Dag, er det to ord som blir trukket frem når Schau skal beskrive seg selv.

– Radiomann og musiker er det jeg er, sier Schau.

– Jeg jobber med radio, og prøver å få meg jobb som musiker. Jeg er ikke så glad i å skrive, så jeg prøver å slippe å gjøre det. Jeg synes det er vanskelig og slitsomt, og jeg skriver dårligere og dårligere også. Det går saktere og saktere, og kvaliteten er sterkt synkende.

Dag var ikke så vanskelig, synes han, fordi det var veldig mye dialog.

– Men det ble dårligere og dårligere etterhvert. Det skulle jo egentlig blitt en spillefilm, fordi vi ikke fikk en sesong fire. Men så fikk vi en sesong fire likevel, så da gjorde vi det i stedet. Det endte opp som den samme historien, bare mye mer. Det ville blitt en jævla masete spillefilm, så det var deilig å få spredd det utover en hel sesong.

Sliten

Når han blir minnet på Breivik-rettsaken, er det ett inntrykk som sitter igjen.

– Jeg var jævla sliten, fordi den gikk over så mange uker. Man hørte så mye jævlig over så mange uker, så jeg var egentlig mest av alt sliten, ass. Bare glad for at det var ferdig, liksom.

På tross av at det i etterkant av rettsaken ble ytret ønske om å intervju Breivik fra enkelte journalister, er ikke Schau blant disse.

–Jeg tror jeg vet hva han hadde sagt, så det er ikke noe jeg hadde trengt å gjøre.

Kjedelig teater

Kristopher er sønn av skuespiller Finn Schau. Oppveksten bestod av så jævla mye kjedelig teater, ifølge ham selv.

– Og mye dårlig teater. Jeg er vel sånn sett en av dem som har sett for mye dritt. Jeg tror jeg fikk dosen min, så jeg er nok ikke så glad i teater som mange av mine venner. For mye farse, jævlig mye farse.

Likevel hadde han en veldig fri oppvekst.

– Jeg tror ikke han brydde seg en døyt om hva jeg holdt på med. Det gjelder vel ennå. Jeg tror ikke det kunne falle ham inn å gå på konsert eller...

Han tenker seg om.

– ... høre på Krisemøte, skyter Johannessen inn.

– Han har aldri hørt Krisemøte, slår Schau fast. Det kunne ikke falle ham inn. Det er ganske behagelig, egentlig.

– Det er vel egentlig ikke et program vi vil at foreldrene våre skal høre på, så det passer bra, avslutter Johannessen.