Revy til å bli glad av
EMIL-Smørekoppen har laget revy i år også, og det har de gjort med sjarm og innlevelse. I fjor handlet det om døden, i år er det kjærlighetens tur. På og bak scenen står 25 glade siv.ing.studenter, og mer trengs ikke for å servere en varm, ekte og lattervekkende revyopplevelse. Det er rett og slett herlig å få sitte tett opptil denne glade gjengen på Knaus og bli med på deres tolkning av kjærlighetens utallige former og formler. Skuespillerne og bandet stråler av ekte spilleglede og faktisk, ja, kjærlighet, til publikum og hverandre. Og det er vel kanskje det som varmer mest i en kald sjel, og som gjør at uproff koordinering bare blir desto mer sjarmerende.
For vel er kvaliteten varierende. Noen sketsjer er mindre morsomme. Lys- og lydeffekter, kostymer og sangprestasjoner er langt fra proffe. Likevel vil jeg mye heller se En kjærlighetshistorie enn hva som helst av såkalt profesjonelle revyer, hvor humoren så altfor ofte er pinlig overdrevet av vulgære damer i overgangsalderen. EMIL-Smørekoppens sketsjer er laget av og for studenter, og dermed blir humoren treffende og fremføringen ekte. Når man blir tatt med til en fantastisk audiovisuell mimringsstund om barnetv-helten Streken, eller en dramastudents oppfatning av gjerrighet, ja, da føler studenten seg hjemme. Som ekte siv.inger disker de selvfølgelig opp med Gløshaugenlegenden Martin Ystenes og et par mattesketsjer, men dette er bare deilig selvironisk fra realfagsstudentenes side.
En kjærlighetshistorie går av og til langs, av og til litt på siden av og noen ganger langt vekk fra den berømte røde tråden. Men noen sketsjer følges opp, og vi møter de samme figurene flere ganger. Til slutt får vi et festlig sammensurium av forskjellige framstillinger av kjærlighet, helt til den ultimate historien bygger seg opp i, ja en kjærlighetshistorie. Du skal ha en fryktelig sær legning for ikke å finne likesinnede blant disse karakterene!
EMIL-Smørekoppen har laget en sjarmerende og av og til hysterisk morsom studentrevy for deg og meg.
