Schizofren mote

MOTESYMBOLER

Tar du en spasertur nedover Nordre gate i disse dager, vil du sannsynligvis observere et titalls palestinaskjerf hengende rundt halsen på tilfeldig forbipasserende.

En rask ringerunde til byens klesbutikker bekrefter observasjonen. Både Cubus, Lindex, Vero Moda, B-Young og Bik Bok opplyser at Palestinaskjerf-kopiene selger godt. Skjerfene finnes i alle pastellfargene, i tillegg til de originale sorte og hvite eller røde og hvite. Da Under Dusken slo på tråden, var tre av de nevnte butikkene utsolgt for det populære skjerfet.

– De blir solgt ut så fort vi får dem inn, særlig til unge jenter, forteller butikkmedarbeider Irene Hovin på Cubus Solsiden.

Får seg en på trynet

– Tradisjonelle betydninger får seg en på trynet, sier universitetslektor Martin Thomassen ved Sosialantropologisk institutt, NTNU.

Et symbol er noe som står for noe annet enn seg selv. Thomassen mener at palestinaskjerfet ikke lenger gjør det.

– For at en symbolsk markør skal gi mening, må den skille seg ut som en kontrast til noe annet.Palestinaskjerfet var ment å markere avstand fra mainstreamkulturen, men det mister sin markørverdi når det selv blir en del av den, sier han.

Klesplagget antas å stamme fra profeten Muhammeds tid, rundt år 600. Skjerfet har særlig vært brukt i land som Syria, Jordan, Libanon, Irak og selvsagt Palestina. Mange assosierer nok plagget med Yassir Arafat, som bar det fra han ble leder for Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO) i 1969. På syttitallet ble skjerfet for alvor tatt i bruk i vestlige land, som politisk symbol og uttrykk for solidaritet med Palestina.

Tidligere i år presenterte jentemagasinet Mag det i en av sine motereportasjer.

– Motebruken av palestinaskjerf er en trend som startet i storbyer som typisk gatemote. Jeg vet at København var tidlig ute, og at Oslo plukket det opp derfra, uttaler moteredaktør Julie Kase til NRK.

Alt kan bety alt

Sosialantropolog Thomassen tror ikke at «frigjøringsskjerfet» har noen politisk mening for ungdom flest i dag.

– Det kan sammenlignes med det som etter hvert skjedde med punkestilens tegnmessige bruddkraft. Som en protest, tok punkerne i bruk symboler fra én kontekst og satte det over i en annen. Dette ble snart tatt opp i den kommersielle moteindustrien, og meningen ble dermed spist opp.

Thomassen forklarer at ett og samme tegn kan bety langt mer i dag enn tidligere, fordi grenser overskrides hele tiden. En slik grense kan være grensen mellom lek og alvor.

– Når enkelte rockegrupper i dag benytter nazisymboler i sine uttrykk, vekker det nesten ikke reaksjoner. Tidligere ville det ført til ramaskrik, men hakekorset satt inn i en slik kontekst har ikke nødvendigvis betydningen «holocaust og nazisme», eksemplifiserer han.

I forlengelsen av dét, peker han på at vi i Vesten holder stadig færre symboler hellige og udiskutable. Individet er ifølge ham det eneste som gjenstår som hellig for oss.

– Tegns betydninger blir derfor svært uklare. Alt kan bety alt. I førmoderne tid, da samfunnet vårt var strukturert i klart adskilte sjikt, var det sterke normer for hvilke tegn som kunne benyttes hvordan, og av hvem. Arbeideren kunne ikke ta i bruk aristokratens parykk, sier sosialantropologen.

Åpner for eksperimentering

Thomassen synes det er spennende hvordan de udefinerte meningsinnholdene åpner for lek med tegnene. Han sier at det medfører muligheten til å pusle sammen sin egen virkelighet.

– Det er jo noe befriende ved å leve i en tid der alt kan bety alt! Det gir spillerom for eksperimentering. Men det er ikke alle som kommer heldig ut av denne tegnleken, og da ender de opp med å bære symbolene utenpå, som dukker, uten å legge mening i det, sier han.

Likevel synes han at også dette byr på en spenning.

– Du aner ikke hva folk mener med symbolene de bærer! Det kan være ironisk, oppriktig eller apatisk, legger han til.

Coca-Cola og Che Guevara

Når to tegn som tradisjonelt har pekt mot vidt forskjellige meningsfelt kombineres, oppstår det ifølge Martin Thomassen stor forvirring. En t-skjorte med påskriften «Coca-Cola» kombinert med Che Guevara-effekter kan tjene som eksempel.

– En slik kombinasjon ødelegger betydningen til hvert av tegnene. Mye kunst handler nettopp om å overskride slike grenser. Men da med en agenda om å skape noe nytt. Massekonsumet av palestinaskjerf produserer ikke noe nytt, og trenger som sagt heller ikke bety at man støtter det palestinske folk, sier han.

– Hva skal man da gjøre hvis man ønsker å uttrykke solidaritet med Palestina?

– Da må man finne nye symboler som kan fungere som meningsbærere, for den politiske kraften til palestinaskjerfet er død. Det er det samme som skjer når Hendrix' låter synges i barnehagen, forklarer Thomassen.

Han mener også at et symbol som Che Guevara har mistet mening. Ifølge ham har det blitt banalt, bad taste og såkalt lavkultur.

– Symbolet Che Guevara er rett og slett sprengt i filler, sier han.

Generell uro

Thomassen mener at løsrivelsen av tegn fra sin opprinnelige mening kjennetegner samfunnet vårt – slik mennesker også løsrives fra sine sosiale fellesskap.

– Med denne løsrivelsen følger muligheten til å skape sitt eget symbolske uttrykk og sin egen virkelighet for øvrig. Dette er spennende, samtidig som det skaper en uro, siden man alltid kunne valgt annerledes. Jeg tror dette henger sammen med generelle samfunnstendenser. Skilsmissestatistikken kan tjene som eksempel, sier han.

Han legger til at et moderne samfunn stiller krav til individet om å skape seg selv på nytt hele tiden. Og at dette altså kan skje ved hjelp av symboler som klær, eller ved å ta ut skilsmisse.

– Alle betydninger er kontekstuelle, så et palestinaskjerf kan ikke leve evig. Det er sånn sett ikke rart at det tillegges annen betydning i dag enn for tretti år siden. Når symboler brukes på en måte som bryter ned skillet som det opprinnelig var markør på, blir symbolet meningsløst. Bygging og nedbryting av tegn skjer utrolig kjapt i dag, sier Thomassen.