Teknologisk fjert
Min hals er smykket med ... en mp3-spiller. Den er til og med norskprodusert, og første av sitt slag til å ta i bruk lydnavigasjon. Plasseringen rundt halsen får den til å minne om et svart eller hvitt smykke.
Bare så synd at den er så grusomt stygg. Selv den dypeste utringning makter ikke å forskjønne denne lille plastklumpen, med form som skolten til et enøyd esel.
Men hendig er den. Selv om det går på bekostning av at du ikke kan skifte ut hodetelefonene, er ledningssystemet praktisk utformet. Plasseringen av spilleren midt på brystet føles også riktig.
Lydnavigasjonen tilsier altså at spilleren ikke har display. Fiffig løsning, som nok trenger en god del innarbeidelse. Etter tre dagers bruk var pipingen som følge av mer avanserte avspillingsvalg fremdeles et mysterium.
Det nevnte «eseløyet» er for øvrig en joystick, som fungerer intuitivt og greit. Batteriene er også integrerte, slik at du er avhengig av datamaskin med USB-port for å lade den opp. Ikke en spiller for lange bussturer på backpackertur i Sør-Amerika, men fin for daglig bruk.
Men så var det utvekslingen av musikk. Her oppfører spilleren seg som den internasjonale platebransjen. Både på Mac og PC nektet den øyensynlig å følge produkttesterens ønsker om flyt av musikkfiler. Fikk man mot formodning til å legge inn de ønskede låtene, kunne man aldri være sikker på om spilleren faktisk oppfylte ønsket om å høre det-og-det albumet. Minnet på 512 MB har tydeligvis sine problemer, men forhåpentligvis kan dette tilskrives en prøvemodell med teknologisk kreft.
Uansett er spilleren aldeles ikke verdt prisen. I det store digitale universet er Mica Play kun som en fjert å betrakte.
