Tilfører ingenting nytt

Tekst: Maria Lund Krogstad

Eventyret om Askepott handler om en jente som blir foreldreløs og må bo med en slem stefamilie, og likevel har troen på at livet skal bli bedre. Familien behandler henne som en tjener i sitt eget hus og hennes eneste venner er musene i huset, men hun blir fortalt at så lenge hun er tapper og snill så vil alt ordne seg.

Historien er godt kjent for de fleste, og mange har nok sett tegnefilmen til Disney. Man skulle kanskje forventet noen endringer når Disney velger å lage en spillefilm av historien, men den er omtrent nøyaktig den samme som man har sett før. Jeg savner noe nytt og spennende. Når de først skal lage en ny versjon kunne de prøvd å gjøre noe litt uforventet.

I starten av filmen ber Askepotts mor henne om å alltid være tapper og snill, noe som repeteres gjennom hele historien. Helt ærlig blir det litt slitsomt i lengden, og Askepott er mer snill enn hun er tapper. Stemoren er rett og slett unødvendig slem, og manusforfatterne kunne fint funnet bedre grunner for hennes ondskap enn at Askepott en gang hadde en mor som var vakker.

Nøkkelen til alt i denne filmen er å være snill. Moralsk sett fint, men her dras det ut alt for mye, og hovedpersonen oppleves som nærmest dumsnill. Askepott klarer å stå opp for en hjort, men ikke seg selv. Heldigvis kommer hun til et punkt hvor hun innser at det er på tide å ta grep om sitt eget liv, men dette punktet burde kommet tidligere.

Tidvis forsøker filmen å være morsom, med irriterende stesøstre og en vimsete god fe. Dessverre lykkes det ikke. Den eneste virkelig morsomme karakteren er en kunstner som man kun ser i rundt ett minutt. Dette holder rett og slett ikke for en Disney-film.

Visuelt sett er likevel filmen veldig fin, med flotte kostymer, mye glitter og storslåtte spesialeffekter. Handlingen er akkurat sånn man vil forvente at den er, og glasskoene er så vakre at de nesten gjør opp for Askepotts tafatte oppførsel. Alt i alt er det en helt grei film, men den tilfører ingenting nytt.