Bondsk band bandt Byscenen

Dersom man har sett Farmers Market før vet man nøyaktig hva man går til. Etter en årrekke på scenen er konsertformatet deres finslipt og et meget sikkert valg om man en kveld stilles overfor dilemmaet «dra på Farmers, eller noe annet?». Etter å ha startet opp under studier på jazz-konservatoriet ved NTNU har de blitt en publikumsfavoritt på jazzscener landet over. De har til og med et par Spellemannspriser i ryggsekken. I år feirer bandet 25 år siden oppstarten, men de har ikke mistet noe på veien.

Kveldens konsert på Byscenen tar ingen sidestikkere: Folkemusikk fra Balkan på steroider, «forbedrede» coverlåter fra 70- og 80-tallet, myriader av improvisasjoner og en generell løssluppenhet innad i bandet setter an stemningen. Konserten finspisses med små anekdoter, litt musikalsk vitsing og bandmedlemmer i veldig godt humør. Dette framstår som en hverdagslig ting for dem, som det kanskje i aller høyeste grad er.

Sjenerøst instrumentutvalg

Det går ikke mange minutter etter konsertstart før multiinstrumentalist og de facto frontmann Stian Carstensen drar fram talkboxen for første gang i løpet av kvelden, til publikums store glede. Man kan si mye om Carstensens ferdigheter på både trekkspill, gitar, steel-gitar og fløyte, men han er samtidig en uoffisiell norgesmester i å få trekkspillet til å høres ut som et bredt utvalg orgel, fra kirkeorgel og pumpeorgel til skikkelig hot Hammond-orgel. De instrumentale ferdighetene omfatter selvfølgelig ikke bare Carstensen. Farmers Market er til tider vilt tekniske, og det er et mysterium hvordan de klarer å koordinere det som skjer på scenen. De elleville frasene får etter en stund en slags hypnotisk karakter, og man mister konsentrasjonen litt når man innser at man ikke har noen sjanse i å følge med på hva som foregår.

Etter det bandet beskriver som «litt lystig tyrkisk invasjonsmusikk» setter de i gang med det faste Motown-potpurriet sitt, bestående av The Jacksons, Stevie Wonder og låta «Billie Jean» i skjeve taktarter og forskrudde akkordganger. Etter dette får saksofonist Trifon Trifonov kjørt seg i en duett med saksofon og trekkspill. Noe av det råeste med Farmers Market er å se hvor fort medlemmene klarer å spille hverandres improviserte løp, og her får vi det ettertrykkelig demonstrert. Carstensen trekker fram det blokkfløytelignende instrumentet kaval flere ganger i løpet av kvelden, og kombinerer det ofte med å plystre melodiene (noe han ofte får Trifonov med på).

Metronomen strekker ikke til

«Slav to the Rhythm» følger raskt etter dette, en av bandets råeste låter blant de som har en litt fastere struktur. Bassist Finn Guttormsen og trommis Jarle Vespestad (som på avstand er til forveksling lik Nils Ole Oftebro) har det utrolig gøy lenger bak på scenen, og forlater ofte instrumentpostene for å slå takten på svære trommer ofte brukt i folkemusikk. Under Ray Charles-låta «I Love You So Much It Hurts» synges teksten gjennom talkbox av gitarist Nils-Olav Johansen til publikums store fornøyelse, mens Carstensen stødig trakterer steel-gitaren. Bandet får etter hvert opp gjesteperkusjonist, og det er herfra og ut farten øker betraktelig. Vekselbassen durer framover i et utrolig tempo, mens resten av bandet er fullstendig uaffekterte og pøser på med improvisasjoner på alle instrumenter i latterlige tempoer. Carstensen drar også publikum med på å klappe takten, en oppgave publikum ikke mestrer. Herregud, så gøy.

Konserten ender ikke før bandet har blitt trampeklappet tilbake på scenen to ganger, men tempoet tas ned betraktelig i de følgende ekstranumrene. De par siste numrene oppleves ikke som selvfølgeligheter på konsertagendaen, men publikum tar imot dem med åpne armer i form av hodenikking som ikke følger de skjeve taktartene og noe original dansing bakerst i lokalet. En solid konsert, som alltid, innenfor bandets konforme rammer. Når man er best på det man gjør er det kanskje lurt å holde seg til det. Farmers Market kan ikke endre seg, og det er en god ting.