Debattanten

Utenfor høljer regnet ned, slik det kan gjøre en sensommerdag i Trondheim. Gatene vil de neste dagene fylles opp med studenter. De kommer med tog og fly, med bil og båt. Noen kommer tilbake til noe kjent, andre kommer til noe helt ukjent. Det eneste som er sikkert er at de aller fleste sitter med forventninger, sommerfugler. Høsten er en ny start, en sjanse til å prøve noe nytt.

Slik er det også for Gabriel Qvigstad. I februar ble han valgt til ny leder av Studentersamfundet, og han overtok ledervervet 17. mai i år. Det er en smilende Gabriel Qvigstad som møter oss i en av Husets mange ganger. Siden han ble valgt har han brukt mye tid på å forberede seg på oppgavene som kommer.

Pianisten.

Det var ikke noen selvfølge at 25-åringen fra Oslo skulle ende opp som trondheimsstudent. Han har studert utøvende musikk i Liverpool og statsvitenskap i Oslo — før han i 2013 flyttet til Trondheim for å studere bygg og miljøteknikk ved NTNU.

— Jeg har studert mye forskjellig, og det virker kanskje ikke som det har så mye sammenheng — men alle årene har vært helt riktige for meg på det aktuelle tidspunktet. Jeg tror det er viktig å kunne ha veien som mål, og at destinasjonen kan bli til etter hvert.

Gabriel drar hånden gjennom håret, skifter sittestilling og lener seg framover.

— Jeg begynte å spille klassisk piano da jeg var syv år, og jeg begynte å komponere musikk i ung alder. Musikken er en viktig del av meg. Dessverre blir det mindre tid til musikken enn jeg kunne tenkt meg her i Trondheim, det er rett og slett ikke nok tid.

Han titter ut vinduet på regnet som sildrer ned. Tenker. Og lyser opp i et smil.

— Jeg tar med meg mange av erfaringene fra musikken inn i ledervervet. Før sto jeg på scenen og spilte, nå står jeg på scenen og taler. Begge steder skal det presteres, og i mine øyne er begge deler former for kunst.

Bak ham er verdenskartet hengt opp på veggen. Edgar er tomt, og akustikken er nokså annerledes enn den vanligvis er i den populære kafeen på Samfundet.

— I februar, da jeg ble valgt til leder på Samfundet, spilte jeg flygel i Storsalen. Det var en fantastisk opplevelse å kunne kombinere de to verdenene på den måten. Det er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Historien i veggene.

Hva betyr Studentersamfundet for deg?

— Samfundet er noe massivt. Det er historie — og den sitter i veggene. Som medlem har man mulighet til å påvirke, stemme ved valg — være en del av det store og hele. Og så er det et sted å møte mennesker. Det er et uendelig utvalg av mennesker her, og en unik tilgang på samtaler og muligheter. Det er et samlingssted for studenter på tvers av studieretninger. Medlemsmassen på 12 000 holder det gående, sammen med de frivillige.

Apropos historie. Han er ikke den første i familien som har et bankende hjerte for Samfundet. Både hans farmor og farfar var i sin tid frivillige på Samfundet.

— I alle år har farmor fortalt at et sted i bygget, så henger det et bilde av henne. Hun tilbrakte også mye tid her. Det er noe med historien til dette bygget. Dette bygget har vært en del av samtiden i hundre år. Hundre år med engasjement og framtidstro, forteller han.

— Det var et stort øyeblikk da jeg fant bildet for første gang. Farmor var tilstede på Samfundet på 17. mai i år, da jeg tok over ledervervet. Det var stort å stå ved siden av henne og synge nasjonalsangen på et sted som betyr så mye for oss begge.

Debatten om debatten.

Hvilke forventninger har du til det kommende året?

— Jeg forventer utfordringer, utrolig mye glede og fine menneskemøter. Jeg har lært meg at de fleste forventninger ikke er helt riktige, men samtidig blir jeg sjeldent skuffet over at resultatet blir annerledes enn forventet. Det er noe av det som gjør det så fantastisk.

Qvigstad har et ønske om å skape rom for mer politisk debatt og diskusjon. Blant annet vil han ha debatt hver onsdag.

— Det skal kunne være et sted hvor man kan ytre seg for første gang. Vi skal ikke bare følge agendaen — vi skal prøve å sette agendaen. Vi må våge å ta den plassen.

Det er tydelig at studentenes rolle i det offentlige ordskiftet engasjerer ham. Ansvaret man har for å engasjere seg og involvere seg i debatten.

— Som student blir man oppfordret til kritisk tenkning. Og dette bør tas på alvor. Men det er ikke alltid lett å ytre seg i offentligheten. Jeg ønsker at Samfundet skal være en trygg plattform. Et sted hvor det skal være lov å endre mening. Et sted hvor man sammen kan vokse og lære — en arena hvor man kan vokse til å bli mer aktive samfunnsborgere.

Det er ikke nødvendigvis selve resultatet av debatten som interesserer Qvigstad mest. Metadebatten — debatten om debatten — er i hans øyne det viktigste.

— Hvordan vi kan få flest mulig til å delta og føle relevans til temaene vi tar opp, og hvordan man kan belyse flest mulig sider av en sak på best mulig måte.

Studietida.

I løpet av sine tre år i Trondheim som engasjert og aktiv student har det blitt mange minner. Qvigstad trekker fram det å åpne dørene på Samfundet for UKA og det å spille flygel i Storsalen i februar som store øyeblikk. Men når han skal fortelle om et godt minne fra studietida lander han på noe svært nært.

— Følelsen av å komme hjem. Det å slå seg til ro, det er noe veldig fint med det. Og det å komme tilbake etter ferie.

Høsten er en tid for forventning. I disse dager flytter mange til Trondheim for første gang. Et nytt kapittel skal starte i mange liv.

— Det blir utrolig gøy å få nye studenter til byen. De har mye å glede seg til. Uendelig mange muligheter. Alt ligger til rette i Trondheim. Det er ingen tvil om at de har havnet på riktig sted — så det er fint å kunne ønske dem velkommen.

Samfundetlederens oppfordring til de ferske studentene er klar.

— Ta sjanser, se opp for nye muligheter og senk skuldrene. Det er viktig å kjenne etter hva man selv er komfortabel med. Og nyte. Mange finner virkelig seg selv i denne studiebyen, i frivilligheten.