Panda Panda - Tulips

Panda Panda presenterer et lekent og dynamisk lydbilde på debutskiva Tulips. Skiva fremstår som et av de mer innovative bidragene som har ankommet den norske indiescenen de siste årene, noe som definitivt kan tilskrives spensten de debuterer med.

Panda Panda går hard ut i første låt, «Slacker», hvor man som lytter blir møtt av et fragmentert og skiftende lydbilde, som mesterlig flettes sammen til en spennende låt, hvor de to vokalistene leker seg i det støyende lydbildet. De to oppfølgningslåtene «What We Do» og «Starlight» beholder dessverre ikke det lekende og utforskende lydbildet skiva åpner med, og framstår dessverre som to litt tafatte indie-klisjeer.

Les også: Das Body sin debut-EP bidrar med fengende sommerforelskelse i kombinasjon med mørke rytmer.

Heldigvis for vår del er skivas tammeste del allerede over på sang nummer fire: «Tulips». Dette blir for min del skivas musikalske høydepunkt. Her lekes det mye med lydbildet hvor spesielt rytmene og de kreative skiftene i låta gir sterke konnotasjoner til band som Deerhoof og Palm. Låta drives av Jamtveits vokal, som hviler behagelig på toppen av en søt synth, og gir et godt holdepunkt i sekvensene av sangen hvor trommisen og gitaristen føler for å leke seg med støy. Det gir sangen en harmonisk og behagelig stemning, som bare komplementeres av kontrasten vokalen utgjør i forhold til de hektiske trommene og den eklektiske gitaren.

Det er nesten som om skiva gjennomgår en form for spirituell renselse etter «Tulips», som følge av hvor mye mer støyete og lekent lydbilde er i forhold til låt nummer to og tre. Herfra og ut demonstrerer Panda Panda på ypperlig vis hvorfor de, muligens, er Norges kuleste indieband. Ingen av sangene føles repeterende, og bandet glimrer med de musikalske arrangementene man blir eksponert for som lytter.

Kort oppsummert. Fjern første og tredje låt fra Spotify-køen din, og kos deg med den mest lekne norske indiemusikken du har hørt på lenge.