Sjef for en UKE

Jeg har begynt å skrive en liste over ting jeg skal gjøre etter UKA. Noen ideer jeg får. Blant annet har jeg lyst til å begynne med håndball igjen, jeg har lyst til å danse ballett, jeg har lyst til å ri, jeg har lyst til å begynne i symfoniorkester. Jeg vil jobbe litt, være mer aktiv innenfor medisin, kanskje være med på ISFiT. Det er veldig mye jeg har lyst til å gjøre, men det er jo ikke så fryktelig mange år igjen. Så jeg får velge ut hva det blir, forteller Gjertrud Hole Kjøstolfsen.

– Er du systematisk når du velger ut hva du skal gjøre, eller er du en person som tar det på sparket?

Hun ler litt.

– Det sistnevnte. Jeg baserer mye på følelser.

Bannere med logoen til UKA dekker Trafoen i Høyskoleparken. Det lille, røde bygget har nå blitt festivalarbeidets hjerte. Folk kledd i grå UKA-gensere strømmer inn i bygget. Det er det siste arbeidet som skal gjøres nå. Snart går Norges største kulturfestival av stabelen.

En vellykket prosess

Solen stråler ned i parken. Høsten er i anmarsj, men varmen er fortsatt høy, og lettkledde mennesker fyller plenen. Selv i dressjakke og sorte bukser virker Gjertrud rolig og avslappet.

– Har det vært en stressende arbeidsprosess?

– Jeg synes egentlig vi har klart oss veldig bra. Når man sitter med budsjettene så er det veldig store tall. Selv om vi er en frivillig organisasjon er vi jo Norges største kulturfestival. Men det er aller mest gøy.

– Hvordan håndterer du alt stresset?

– Jeg snakker med venner som er utenfor UKA. En venninne har vært med tidligere, og hun skjønner det jeg prater om uten å være inne i det selv. Det hjelper veldig mye. Gjertrud studerer for tiden medisin, en linje hun finner både spennende og krevende. Samtidig er balansegangen mellom studiene og vervet som UKEsjef utfordrende. Heldigvis er ikke engasjement i verv noe nytt for henne.

– Jeg har alltid vært med på mye forskjellig. Som elevråd og årbok. Jeg satt litt i ungdommens kommunestyre. Egentlig har jeg slengt meg med på alt mulig jeg kan bli med på. Alt mulig sånn som jeg egentlig ikke helt vet hvordan jeg ble med på, men som jeg ble med på, og som var veldig spennende.

Brenner for uka

For Gjertrud startet dette eventyret tre år tidligere, da hun ble arrangementansvarlig for UKA 2013. Et voldsomt engasjement vokste fram, og bare litt under to år senere ble hun spurt ut i en fullsatt storsal. Utspørringen tok åtte timer, og til slutt måtte de seks andre kandidatene til UKEsjef-vervet innse at slaget var tapt.

– Hvorfor stilte du?

– Jeg hadde veldig lyst til å være med på UKA igjen, og å kunne forme det mer selv. Når du blir med midt i prosessen, slik jeg gjorde i 2013, er det jo mye som allerede er planlagt. Jeg hadde lyst til å være med på å trekke de store linjene.

Gjertrud ser mot Trafoen med stolthet og de rødmalte leppene former et stort smil.

– Først tenkte jeg på UKEstyret. UKEsjef virket ganske skummelt. Men så tenkte jeg meg om. Hvorfor ikke? Det å få lov til å være UKAs talsperson og UKAs ansikt utad er en utrolig ære.

Trondheims største fest

Når turen går inn i Trafoen viser det lille røde huset sitt sanne ansikt. Murvegger er blitt malt over med logoer og de kraftige rødfargene man ofte relaterer UKA med. Møbler og arbeidsstasjoner er strødd rundt i det gamle huset. I andre etasje stiller Gjertrud seg foran en plakat av en halvnaken Action Bronson. Det er her festen blir planlagt, og målet er at det skal bli den beste festen i Trondheim.

– Hva anser du som en vellykket fest?

– Med en privat fest er menneskene det viktigste. At folk er i godt humør, og at det er en blanding av nye folk og kjente. Musikken må være god, og stemningen også.

– Hva med UKA? Hva skal til for at det blir en vellykket festival?

– Jeg håper alle koser seg og får den UKEfølelsen vi alltid snakker om. Også håper jeg at ting går godt for seg med tanke på sikkerhet, men det er vi gode på.

Ukefølelsen

– Hva er det du gleder deg mest til å se på UKA?

– Det er så mye. Jeg gleder meg veldig til å se revyen i Storsalen. Jeg har vært der hver fredag nå og sett prøvespillinger, men gleder meg veldig til å se med lys og lyd og kulisser og hele pakka. Så gleder jeg meg veldig til promenadekonserten, den klassiske konserten som starter hele UKA. Også etterpå når man går ned til Samfundet og avduker navnet. Det blir et veldig stort øyeblikk. Av artister gleder jeg meg veldig til Major Lazer. Også gleder jeg meg til Kakkmaddafakka og Lemaitre. Også gleder jeg til å gå på Knaus og ikke vite helt hvem de er og ikke kjenne til musikken, men bare likevel bli fanget av stemningen som er der.

Ett år tidligere var hun for første gang på Vinjerock, og det var en opplevelse som satte inntrykk. Under strålende sol i Jotunheimen opplevde hun deilig musikk med både familie og venner. Det var også en liten vekker for hva som betyr mest under en festival.

– Jeg skjønte at det er opplevelsene og øyeblikkene som er det viktige. Konsertprogram og kulturprogram er selvfølgelig også veldig viktig. Men det som er så unikt med UKA er at det skaper en spesiell stemning, denne UKEfølelsen. Man drar ikke bare på en konsert og stikker hjem igjen, man opplever en festival.

– Høres skumlere ut enn det er

–Klarer du å gi slipp på UKA når du trer av?

– Det vil nok bli en utfordring. Det kommer til å være en balansegang mellom å gi plass til den nye UKEsjefen og å overføre erfaringene vi har bygget opp så man ikke starter helt på scratch. Jeg skal nok være litt i kulissene hvis den nye UKEsjefen ønsker det. I hvert fall være til hjelp når han eller hun vil.

– Har du noen tips til de som har lyst til å bli UKEsjef?

– Still. Prøv det. Det er bedre å angre på det man har gjort enn det man ikke har gjort. Det høres skumlere ut enn det er.