Gründeren i Gombolo

Etter videregående var Anne Louise Hübert lei av å høre seg selv og andre bruke store ord om u-hjelp og hvordan man kunne redusere fattigdom. Hun la derfor alene ut på en fem måneder lang backpackerreise for å finne ut hva hun selv kunne bidra med.

Under reisen besøkte hun mange steder i Afrika og Asia, men det var den lille kenyanske landsbyen Gombolo som gjorde størst inntrykk på henne. Nå, syv år senere, har rundt 30 000 personer blitt berørt av prosjektene hun har startet opp.

TØRKE, SULT, OG FATTIGDOM.

Gombolo er en liten landsby sør-øst i Kenya med ca. 3 000 innbyggere. Anne Louise besøkte denne landsbyen på reisen, og valgte å dra tilbake etterpå.

Hva var det som var så spesielt med Gombolo?

— Det var der det tilsynelatende var mest håpløst av alle stedene jeg besøkte, og jeg ville se om jeg kunne gjøre noe der det var verst. Folkene var hardt rammet av tørke, sult, og fattigdom, og de hadde liten framtidstro. Jeg ble likevel kjent med mennesker som har vist seg å være skikkelig bra folk.

Hun forteller at den stammen hun møtte i Gombolo er kjent i Kenya for å være ærlige mennesker, og at dette har vært en avgjørende faktor for å lykkes med arbeidet.

SKOLELUNSJ TIL 3 000 ELEVER.

Da Anne Louise kom til Gombolo var det tørkeperiode i landet, noe som skapte en stor sultkatastrofe.

Hva var det første du gjorde da du kom til Gombolo?

— Jeg begynte å undervise på en barneskole. Her snakket jeg med rektoren, som fortalte meg at barna ikke fikk mat hjemme, og at skolen ikke lenger hadde mulighet til å gi dem lunsj. Da ringte jeg hjem til mamma, og hun sendte meg penger til å kjøpe inn mat. I første omgang kjøpte jeg inn 450 kg med hvit mais og bønner slik at de 360 elevene på barneskolen i Gombolo fikk mat hver dag.

Anne Louise startet deretter en innsamlingsaksjon, og med pengene fra Norge sørget hun etter hvert for at 3 000 elever i samme område fikk lunsj på skolen hver dag.

— Det var en kortsiktig løsning, og jeg visste jo at man ikke bare skal gi bort penger. Men når barn holdt på å dø av sult måtte jeg ta tak i dette først.

PAPAYATRE-KONKURRANSE.

Etter dette startet Anne Louise flere bærekraftige prosjekter i Gombolo, som å bore brønner, utvikle infrastrukturen i landsbygden, en skolestipendordning, og dagsentre for barn.

Et av de første prosjektene var en plantekonkurranse. Her delte hun ut papayafrø til deltagerne, og konkurransen gikk ut på å plante flest papayatrær. I premiepotten var det det en okse i førstepremie, en ku i andrepremie, og en høne i tredjepremie. Konkurransen skapte et enormt engasjement blant lokalbefolkningen. Hensikten var å stimulere lokalbefolkningen til å plante trær på egne eiendommer.

— Det tok helt av, og over 100 kvinner meldte seg i første runde. De syntes nok det var gøy med konkurranse, og de lærte hvordan man skal plante papayatrær. Nå er det plantet 40-50 000 papayatrær i området, forteller hun engasjert.

Fordelen med papayatrær er at de overlever i tørkeperioder, i motsetning til maisplanten, som de fleste planter til vanlig. I tillegg inneholder papayaen mer næring.

VESKEDESIGNER.

Anne Louise så at kvinnene i Gombolo var flinke til å flette kurver, men at de ikke hadde noe marked de kunne selge varene til. Derfor startet hun opp bedriften Morembo, som i dag har gitt deltidsarbeid og lønn til hundrevis av kvinner i Gombolo. De afrikanke kvinnene produserer vesker og kurver som er designet av Anne Louise. Siden 2009 har flere av produktene blir solgt i store norske mote- og interiørbutikker, og har blant annet blitt plukket ut blant «årets topp ti vesker» i KK.

— Jeg prøver å kombinere det som er moderne her i Norge, med ressursene de har der nede, forteller hun. Hun forteller at Morembo skal være en bedrift som styres etter etterspørselen i det norske markedet.