Bronies og andre fankulturer

Tekst: Martin Gundersen og Siri Overn

En rosa leketøysponni. I hardplast, med runde, blå øyne fanget mellom lange øyenvipper. En lang manke med liksomhår, og en enda lengre hale som glitrer i lyset og bølger seg nedover. Som har en global fanskare av voksne menn.

My Little Pony ble lansert i 1982, og ble senere utgangspunkt for tv-serier beregnet på småjenter i alderen to til elleve år. Men seriene traff også blink langt utenfor den opprinnelige målgruppen, hos småjentenes fedre og storebrødre. En svær fankultur har spredt seg blant mennene, som går kledd i T-skjorter med ponnimotiver, som har ponnisamlinger i kjelleren og som treffes på ponnikongresser.

Menn som simpelthen digger alt rundt det sukkersøte leketøyet. Og som må tåle harselering, ispedd rykter om seksuell tenning på lekedyrene.

Ut av skapet

– Det beste er å bare ufarliggjøre det med en gang. Noen inviterer til familiesamling for å fortelle om interessen sin. Da tar menneskene rundt deg mer alvorlig.

«Fredrik» er 27 år gammel, NTNU-student, og stor fan av My Little Pony. Han ønsker ikke å stå fram med navn, fordi han en bekymret for å bli stigmatisert av medstudenter og senere i arbeidslivet.

En brony, satt sammen av ordene «bro» og «pony», er beskrivelsen på en mann som liker barneserien My Little Pony. «Fredrik» er en av 24 medlemmer i gruppen Bronies of Trondheim. I kveld skal syv av dem på brony-bursdag. «Pegasister» (kallenavnet på den kvinnelige delen av fansen) Tina Lysfjord fyller år.Hun har kledd seg opp for anledningen, med en hvithettegenser med iøyenfallende ponnidetaljer. En hette med flagrende ører og horn i panna er en god erstatning for bursdagskrone.

Hest er best

I tillegg til Bronies of Trondheim finnes det 19 andre uoffisielle undergrupper i Norge, som til sammen har i underkant av tusen medlemmer.

De norske broniene er del av en internasjonal fanskare. I USA og Europa arrangeres årlige bronycons, kongresser som fort får mellom 8 000 og 9 000 deltagere. Bronies fra hele verden møtes for å kjøpe effekter, delta i konkurranser, kle seg ut og møte celebre gjester.

Selv om dette er drømmen for mange av medlemmene i Bronies og Trondheim, har ingen av dem deltatt på Bronycon. Gjengen med festkledde bronier sitter for seg selv på Café Løkka. De rosa blomstene og regnbuene lar vente på seg, for utenom noen anonyme ponny-T-skjorter kan de lett forveksles med sjenerte metal-folk.

Kristian Hindbjørgen er en av dem, og i likhet med mange av de andre var hans første møte med serien basert på tilfeldigheter.

– Jeg lastet ned en sesong ved et uhell, men jeg likte det. Jeg tror hovedgrunnen til det er humoren i serien, sier han.

Resten av de oppmøtte er enige, og peker på at My Little Pony slett ikke er den første barnefilmen som er likt av voksne.

Fanfødsel

Den 10. oktober 2010 premierte tv-serien My Little Pony: Friendship is Magic på en amerikansk familiekanal deleid av Hasbro. Hovedanimatøren bak den nye serien, Lauren Faust, relanserte serien og gjorde ponniene populære med en fargesprakende historie om vennskap. Tidligere hadde hun bidratt til The Powerpuff Girls som gjorde stor suksess, men med My Little Pony nådde hun en eldre målgruppe.

– My Little Pony er en utrolig bra familieserie, litt som Disney- og Pixar-filmene. Sett i lys av hvor mange mødre og fedre som liker Pixars og Disneys filmer kan kanskje skepsisen skyldes at My Little Pony er et nytt fenomen, sier brony-musiker Vegard Dybvad.

Han skriver egne sanger og melodier basert på serien som han deler på nettet. «Fredrik» er klar over at han ligger utenformålgruppen til serien, men mener det ikke er en dårlig serie for voksne menn.

– Serien er mye mer dyptgående enn man skulle tro. Ved første øyekast virker alt uskyldig og enkelt, det er jo myntet på barn, men jeg føler serien er mer voksen enn den kanskje er ment som, sier han.

Hver av de 83 episodene i serien avsluttes med at hovedkarakteren Twilight Sparkle sender et brev til prinsessen, hvor hun skriver om alt hun har lært om vennskap i løpet av episoden. En av gjengen legger til at vennskapets rolle er en fin distraksjon fra en ellers kynisk verden.

Hets på nett

Broniene får mange reaksjoner, noen av det negative slaget. – Moren min er så vant til at jeg gjør sære ting at hun reagerte ikke i det hele tatt, sier Geir Gerhardsen.

Resten av bordet bryter ut i latter av moren som ikke løfter et øyebryn over at den voksne sønnen hennes ser på barneserier. «Fredrik» forteller at det var samboeren hans som viste ham serien første gang, og avslører at de aller fleste har kjærester i miljøet.

– Ikke min! Hun hater det intenst, avbryter Gerhardsen oppgitt.

Han har selv en datter i målgruppen, og en veldig god unnskyldning til å se serien, ifølge resten. Andre nevner spesielt brony-parodiene som florerer på internett, og at dette bare er noe de ler av. Det finnes flere som bevisst henger ut fanmiljøet. På nettet finnes det egne pornosider for ponniene og utallige historier i chatteforum om masturbasjon til tv-serien. Pornosidene og runkehistoriene har gjort mannen i gata skeptisk til miljøet.

– Det finnes raringer i alle subkulturer, og det er like mange skrullinger her som andre steder, forteller «Fredrik».

Faglig uenighet

Stipendiat Kristine Ask ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier og førsteamanuensis Arve Hjelseth ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap forsker på henholdsvis spill og publikum. De har begge fulgt fankulturer lenge.

– Min teori er at de som blir de mest lidenskapelige fansene, er de som har færrest knagger å henge livet sitt på, sier Hjelseth alvorlig.

Han rekker knapt å fullføre setningen før Ask protesterer, det virker som om hun tar det personlig. Ifølge henne ligger skillet mellom dem som er mest engasjert og andre basert på tilfeldigheter, og at det ikke finnes noe fasitsvar utover det.

– Det er alltid et dilemma hva som er den riktige måten å være engasjert på. Noen går for langt og blir for entusiastiske, mens andre er ikke engasjert nok til å kunne kalle seg fans, forteller hun.

Fascinasjon for ikoner

– Det som kjennetegner en avgrenset fankultur er at man tilber ikoner, forklarer Hjelseth.

Disse ikonene er ofte personer, men det kan også være grupper, som The Beatles.

– Når vi snakker om definisjon av fans, handler det jo selvfølgelig om å være engasjert og å like det, men for meg er det spesielt det å tilhøre et fellesskap som er viktig, sier Ask.

Hun bruker mye tid på å forske på kommunikasjon rundt fankultur, spesielt på internett.

– Jenter er veldig flinke til å lese og skrive om det de liker. Det finnes uendelig mange blogger som er dedikert til et ikon, for eksempel en artist, en skuespiller eller et spill, forteller hun.

Ask og Hjelseth mener at de ekstreme entusiastene ikke er så forskjellige fra for eksempel tilhengere av et spesielt klesmerke. I dette tilfellet er klesmerket ikonet fansene bruker som en del av sin identitet og som de vil vise til andre.

– Det gjelder selvfølgelig kun dersom man ikke selv er sponset av klesmerket selv. Dette gjelder for alle merker, for eksempel Apple, sier Hjelseth.

– Man betaler ganske mye for å være fan av Apple, avbryter Ask.

Outland-entusiasten

– Hva, har du ikke sett Adventure Time? Gå hjem for å se serien. Den er helt fantastisk. Det kommer til å ødelegge livet ditt, nærmest roper Kim Hikaru, som er dagligleder for Outland i Trondheim.

Serien han snakker om handler om gutten Kim og adoptivbroren, en hund kalt Jack, i et surrealistisk tegneserieunivers som har blitt veldig populær blant både ungdommer og voksne.

Siden Hikaru var fem år har han samlet på ting han synes er kult. Det startet med Transformers-figurer, fordi tv-serien på det tidspunktet var populær. Etterhvert har samlingen blitt preget av dyrere og mer eksklusive gjenstander. I dag kjører han rundt i en Mazda RX-7, tidligere brukt i filmen Fast and the Furious: Tokyo Drift. Bilen ble kjøpt på Ebay, og var et av de førti kjøretøyene brukt i filmen.

Hikaru kombinerer jobben med en glødende interesse for hele spekteret av fanmiljøer i Trondheim. Tidligere har han arrangert turer til Japan for å dra på ulike treff.

– Alt er større og mer ekstremt der, sier han.

Kostymefest

Fordi Hikaru har vært så lenge i miljøet, har han blitt spurt om å være dommer under cosplay-treffet i Trondheim. Cosplay – costume play – handler om å kle seg ut, ofte i heldekkende kostymer inspirert av tegneserier eller filmer. I Trondheim arrangeres Torucon, et cosplay-treff for entusiaster, årlig. Her samles de for å sammenlikne kostymer og treffe likesinnede. I år legger arrangørene opp til 1 000 besøkende.

Treffene består av stands, foredrag, konkurranser og sceneopptredener. For mange er kåringene av beste kostyme den gjeveste prisen.

– Det er mange av de samme som stiller opp til cosplay-kåringer, men vi prøver å få flere med. Det har vært artig å være lenge med i miljøet, fordi jeg ser at folk legger mer tid og kreativitet ned i kostymene for hvert år. Før var det kult at man kjøpte et heldekkende kostyme, men nå har flere begynt å lage det selv fra bunnen av, utdyper Hikaru, som selv lager sine egne kostymer.

Årets kostyme blir en Ninja Turtle for å markere at filmen om skilpaddene kommer ut etter sommeren.

Bred interesse

De ansatte og kundene brenner for sine interesser. I Outland-butikken kommer gjengangere innom for å diskutere de siste tegneseriene, høre om det har kommet nye varer og forhøre seg om salg på favorittartiklene sine. Outland selger mest bøker og brettspill, slik de har gjort siden begynnelsen, men nå utgjør også klær og lego en stor inntektskilde.

– Hvem kommer innom Outland?

– Vi har noen faste miljøer. Det er vanskelig å nevne alle fordi det er så mange av dem, men det er egentlig mange «normale mennesker». Vi har blitt mer husvarme de siste årene. Nå kommer familier og nye kunder hver dag. Før kunne jeg kjenne igjen de fleste, men slik er det ikke alltid lengre, sier han.

Hikaru har kontakt med, eller kjenner til folk, i de fleste miljøene. En av de ansatte er medlem av Nordic Garrison, Star Wars-miljøet i Trondheim. De går i borgertoget på 17. mai. Gjengen gjør også «troops», arrangementer hvor de kommer kledd som Star Warsfigurer mot betaling.

En annen type fans

Det er ulike måter å pleie sine interesser på. – Begrepet fan er litt negativt ladet. Man forbinder det gjerne med noen som er veldig ukritiske, sier førsteamanuensis Hjelseth.

Han skiller mellom fans og supportere. For eksempel heter det fotballsupportere, og ikke fotballfans. Skillet tydeliggjør at man i fotball enten bryr seg om spillet, eller så har man ikke skjønt seg på det.

– Ser man en guttegjeng på fotballstadioen i Liverpool der alle er ikledd fotballdrakter kan du vedde på at de er fra Norge, fastslår han.

En ekte supporter fra fotballens hjemland vil i stedet gå kledd i fotballklubbens farger, men aldri en drakt. Det er en måte å vise autensitet og nærhet til klubben.

Guilty pleasures

My Little Pony-miljøet har ikke et skille mellom fans og supportere. Blant bronier er det vanlig å ha koseponnier, statuetter og t-skjorter dedikert til tv-serien. «Pegasister» Lysfjord viser fram et mobilbilde av bokhyllen sin. Der har hun samlet over 230 My Little Pony-figurer i ulike farger og størrelser.

På tampen av intervjuet åpner også akademikerne seg.

– Jeg er Vålerenga- og Liverpool-supporter, sier Hjelseth og snur seg mot Ask.

– Jeg elsker japansk anime og har en anime-tatovering. At jeg har en doktorgrad i World of Warcraft sier vel litt, sier Ask.

Hjelseth bryter ut i latter og rister på hodet.