En rosin til besvær
Kåseri: En sann historie om livet som rosinavhengig.
I mediene opplyses det stadig om de avhengighetsskapende effektene til rusmidler som alkohol, sigaretter, og kaffe, og dette har gjort meg i stand til behendig å hoppe bukk over enhver overdrivelse innen nevnte områder. Men den virkelige trusselen viste seg å ligge et sted jeg aldri i mine villeste drømmer ville mistenkt: Det var tørrvareseksjonen i min nærmeste kolonialhandel som ble min Brutus.
Dette er en sann historie. Det startet med at jeg begynte å ha med meg rosinesker på skolen. På bekymringsmeldinger fra medstudenter, venner og familie hadde jeg alltid unnskyldningene klare: «det er en sunn snack», «det er et godt mellommåltid», «det lager jo seriøst ingen lyd på lesesalen og har du sett hvor fin esken er».
Jeg startet å spise stadig mer rosiner: ikke bare i sosiale situasjoner, men også alene. Dosene økte fra den gjengse 48,5 gram, til 250, til halvkilosboksen. Til slutt kastet jeg innpå over en kilo rosiner i uka, et rosinbudsjett som med dagens rosinpriser ligger på 3 996 kroner i året. Dette tilsvarer nesten en månedsleie i rosiner. Stipendet ble smalere, buksene trangere, og til slutt måtte jeg innse at jeg hadde et problem.
Men hvordan skulle jeg løse det?
Mitt første forsøk var Slutta-appen, men den viste seg å være skammende sneversynt når det gjaldt utvalg av alternative stimulativer. Jeg forsøkte å slutte cold turkey, som resulterte i skjelvende hender og et så ensrettet og desperat sinn at jeg endte opp med å kjøpe en kilo rosiner i ly av mørket under hettegenser, for å skjule mitt skamfulle blikk fra butikkekspeditøren på Coop Mega, og helle de i meg rett fra boksen i mørket på kjøkkenet.
Hele kroppen skalv, og jeg klarte ikke tenke på noe annet enn rosiner. Jeg forsøkte å kjøpe smågodt isteden for å lette sukkernivået, men disakkaridet sukrose viste seg å være en dårlig erstatter for det søte, gode og solmodne druesukkeret.
Til slutt måtte jeg sette en endelig stopper for galskapen, og gikk etter nedtrappings- og nikotinplasterprinsippet. Jeg satte daglig dose til 48,5 gram. Verken mer eller mindre. Det var et helvetes slit, men med tiden gikk behovet ned, og i dag er jeg fullstendig rosinfri.
Om jeg nå bare hadde klart å gjøre det samme med all denne heroinen.
