En samtale med Snowden

Beskjeden om å møte opp tidlig var det flere som tok til seg. Litt over halv syv, en time før arrangementet skal starte, er det allerede en lang kø utenfor kunsthallen i Trondheim. Med god hjelp fra ivrige tilskuere får jeg sikret meg en god plass. Arrangørene hadde regnet med rundt 100, men det er godt over 250 mennesker i rommet. Som innlederen så fint starter med:

– Vi er en brannfelle allerede.

En maktnasjons største frykt

Det begynner å nærme seg fire år siden Edward Snowden slapp en informasjonsbombe over verden. Gjennom sitt arbeid for det amerikanske National Security Agency (NSA) fant han utallige bevis på ulovlig overvåkning av helt vanlige mennesker. Snowden, som jobbet seg opp fra en helt vanlig sikkerhetsvakt til å bli en ekstern informasjons­leverandør, ville ikke ha noe med dette å gjøre.

Dette var brudd på menneskerettigheter, og nektet blant annet mannen i gata den simple retten til privatliv. Dermed gjorde han det ingen andre turte å gjøre: han ga informasjonen videre. Som takk ble han stemplet som landsforræder og måtte flykte fra hjemlandet. I dag har han politisk asyl i Russland, som ironisk nok er et av verdens mest lukkede land når det kommer til ytringsfrihet og rett til privatliv.

Amnesty International har aktivt gått ut for å få Edward Snowden benådet, og underskrifts­kampanjen deres har i skrivende stund over 17 000 signaturer. Arrangementet «En samtale med Snowden» er en mulighet for å få flere signaturer, samtidig som flere vil få et dypere innblikk i saken.

– Jeg håper denne kvelden skaper flere nye diskusjoner rundt middagsbordet.

Tanya O’Carrol er rådgiver for teknologi og menneske­rettigheter for Amnesty International. Tidligere på dagen holdt hun et seminar på Digs for å prate om privatliv i en digital verden, og nå er hun til stede for å presentere og intervjue Snowden. Hun sier det beste folk kan bidra med er engasjement.

– Det viktigste man kan gjøre, som Snowden sier, er å bry seg. Om de 250 som var her i kveld gjør nettopp det, er vi langt på vei.

Personlig gikk jeg inn til dette møtet med flere blandede følelser om Snowden. For hvordan kunne en helt vanlig mann, som han selv titulerer seg, gjøre så mye skade?

Forkjemper for ytringsfriheten

Det går en slags bølge gjennom rommet når en hel vegg fylles av Snowdens ansikt. Rommet som før var fullt av mennesker som snakket ivrig sammen, blir plutselig helt stille. Så bryter alle ut i applaus. Han kan ikke se oss, men han kan høre oss. Det benytter publikum seg av flere ganger. For selv om det er John Peder Egenæs og Tanya O’Carroll som leder intervjuet, åpnes det også for muligheten til å stille egne spørsmål direkte til Snowden.

Snowden selv føler ikke han er i rett posisjon til å kommentere. Hvorvidt det er rett eller galt at han benådes. Han håper bare at hans situasjon kan være med på å ende jakten på varslere som ham selv. Her hjemme fikk han pris for fremragende bruk av ytringsfriheten, men friheten til å motta den var en annen sak. Selv om hjemlandet har satt i gang litt av en heksejakt, er ikke Snowden blitt mindre hjemmekjær av den grunn.

– USA balanserer kraften av det som er godt og ondt her i verden, uansett hvordan du vrir og vender på det, sier han.

Privatpersonen Edward Snowden

Selv om det å høre om overvåkning og frarøving av privatliv er mer enn spennende nok, er det også flere som lurer på hvem mannen bak datamaskinen er. Når gulvet åpnes for spørsmål, er et av de første til Snowden personlig.

Hva liker han å gjøre? Ser han på tv-serier? Hører han på musikk? Musikken vil han ikke dele, ettersom han bruker Youtube, og NSA sikkert kan finne en måte å ødelegge det for ham (til mye latter i salen), men om noen vil gjøre litt som Snowden, kan en jo se Mr. Robot eller Westworld.

Selv dette klarer Snowden å knytte til kveldens tema. Fordi slike ting, slike helt vanlige ting som å se på tv, kunne høre på musikk og ikke dele det med verden, er plutselig ikke en selvfølge. Med over­våkningsteknologi som Snowden avdekket i bruk på helt vanlige mennesker, er det plutselig ikke en privatsak lenger. Den hverdagslige tematikken står i sterk kontrast til det kalde bildet på veggen; En påminnelse om at denne personen ikke kan være til stede av henhold til egen sikkerhet.