Slåssing for kosens del

– Ok. Om ti sekunder begynner vi. De som ikke har funnet seg en partner, rekk opp en hånd.

Boksetrener Williams ord er som lov å regne. De rundt 30 MMA-utøverne går sammen i par, sjekker at hanskene og tannbeskytteren sitter en siste gang. Ved en koselig innredet sofagruppe i hjørnet av lokalet ligger terriervalpen Loke rolig og ser matmor gjøre seg klar til å slåss. For midt i det tungt mannsdominerte lokalet er det fire damer: Mari Norum (26), Line Valsjø (33), Siri Gulliksrud (27) og Solveig Rønning Almli (26).

Aktiv meditasjon

– Jenter er mye tøffere enn de tror! kommer det kontant fra Line.

I likhet med resten av jentene trener hun på nivået avansert. Det nest høyeste. For å trene på dette nivået må man ha holdt på i minst ett år.

– Jeg ble med fordi en venninne syntes det var småskummelt å dra alene. Men jeg skulle da vel ikke slåss, jeg. Jeg er jo ikke sånn. Men etter en uke var jeg hektet, forteller Siri.

– Hva er det morsomste?

– Slåssingen, kommer det kjapt fra Solveig.

Jentene rundt ler.

– Det er en form for aktiv meditasjon. Når du slåss må du være veldig fokusert. Du må være i sonen, det nytter ikke å stresse. Du er nødt til å beskytte deg selv samtidig som du skal prøve å treffe motstanderen, legger Line til.

Småsøstrene

Alarmen går og guardene senkes. Ansikter som for sekunder siden var fokuserte, sprekker nå opp i latter, og noen klemmer hverandre. Det byttes partner, og to av jentene skal nå sparre mot menn.

– De er som regel tyngre enn deg, selv om de ikke nødvendigvis er teknisk flinkere. I begynnelsen kan det være vanskelig å sparre mot menn, for mange føler at de har noe å bevise. «Nå tar jeg deg fordi jeg er mann», men det går som regel over når de forstår at teknikk er minst like viktig som styrke, forteller Siri.

– Nå tar jeg lett en 90 kilo tung mann på nybegynnernivå i grappling, legger Line til.

Men forholdet mellom guttene og jentene er mest av alt preget av respekt og vennskap.

Jeg skulle da vel ikke slåss, jeg. Jeg er jo ikke sånn. Men etter en uke var jeg hektet, sier MMA-utøver Siri Gulliksrud.

– Guttene er utrolig flinke til å ønske oss velkommen. Vi er på en måte litt småsøstrene. De tar vare på oss, og vi får mye ut av å trene med dem. machofaktoren er veldig lav.

– Tror dere man får et bedre miljø av å banke opp hverandre i ny og ne?

– Ja, selvfølgelig. man blir kjent på en veldig intim måte. På grapplingtreningene er det hode i skritt og susp i munn. Man blir tvunget til å stole på partneren.

Fair play

– Pass på at du ikke ruller for lavt. Havner du for lavt kan du fort rulle rett inn i en uppercut, eller få et kne i ansiktet.

Williams demonstrerer en øvelse og resten aper etter så godt de kan. På tross av den overhengende faren for uppercuts og knær i ansiktet, holder jentene fast på at MMA er en rettferdig og ærefull sport.

– Jeg spiller aktivt håndball, og det er mange flere tjuvtriks, skader og drittslenging på en håndballbane, forteller Lise.

Det er også vanskeligere å slippe unna med juks.

– Du kan ikke ta et tjuvtriks på noen i en sparringskamp. Hvis noen gjør det mot meg så lar jeg dem få høre det. Og da står de der, med gruppa og trenerne rundt seg, og da blir de ikke særlig populære, legger Siri til.

Høyere frafall blant guttene

Siden de begynte har rundt halvparten av jentene sluttet, men det betyr ikke at jenter skyr sporten.

– Vi har kanskje mistet halvparten av jentene, men samtidig har kanskje 80 prosent av guttene sluttet.

– Har dere merket noen økning i antallet jenter som deltar?

– Det er veldig mange på nybegynnerpartiet nå, mange flere enn hva vi var. Det er nok enda flere som har vurdert det, men som ikke tør. Som om de tror at dette er en sport for voldelige mennesker, at vi går rundt og slår folk til daglig. Det er jo ikke slik at jeg plutselig slår kunden når jeg klipper hår, sier Siri og ler.

Siri er frisør. Mari er flyvertinne, Line er lærer og Solveig jobber ved NTNU.

– Jeg syns det er morsomt når jeg kan lære elevene mine å hekle samtidig som vi diskuterer UFC, forteller Line.

– Hvordan reagerer folk når de hører at dere driver med MMA?

– «Da ska æ hværtfall itj kødd med dæ!» Slike kommentarer er det mange av, men mange reagerer også med beundring. Jeg tror MMA gjør deg veldig allsidig, sier Mari.

Ekte kontakt

I Dødens dal forbereder NTNUIs jentelag i rugby seg til norgesmesterskapet i Bergen. Den ovale ballen går sidelengs fra jente til jente. Helt til det blir satt inn en saftig takling. Ingenting legges imellom. Ballen skifter eier og spillet fortsetter.

– Rugby er mye morsommere enn fotball, kontakten her er ekte. Her må man virkelig blø før noen vurderer å stoppe spillet, forteller Margot Vriens (22)

Margot og lagvenninnene Ingrid Holte (22) og Inger Anna Engen (27) forteller mye det samme som MMA-jentene.

– Noe av det som appellerer med rugby er det at du må vie ditt fulle og hele fokus til det. tenker du på noe annet går det galt, forteller Inger Anna.

Lite miljø

En av utfordringene til kvinnerugby i Norge er antallet lag. På kvinnesiden er det kun rundt 150 aktive spillere, fordelt på seks-sju klubber.

– Vi spiller alltid turneringer hvor de fleste lagene møtes. Da spiller vi først, så fester vi sammen etterpå.

På motsatt banehalvdel trener guttelaget. Gruppene er omtrent like store. Også i rugby er kontakten mellom gruppene god.

– Vi trener sammen om vinteren. Da spiller vi touch-rugby, som er en variant uten taklinger, forteller Inger Anna.

Grunnene til det er flere.

– Det går kjappere enn vanlig rugby, men vi gjør det også for å unngå skader. Spesielt på vinteren er underlaget hardt og det kan være is, legger Ingrid til.

Lagene trener også sammen en gang i uka, men da innendørs. Trenerne mener forskjellen er liten.

– Guttenes spill er raskere og mer fysisk, men der slutter også forskjellene. Sporten er like godt egnet for jenter som for gutter, sier trener Sølve Conradi Olsen.

Når det kommer til utholdenhet har ikke guttene noen fortrinn.

– Vi vet av erfaring at jentene tåler minst like mye som guttene, så vi driver ikke med forskjellsbehandling, legger Laukvik til.

I Norge spiller jentene med sju spillere på banen, mens guttene har 15.

– Det krever flere spillere og mer spesialiserte posisjoner for å spille med 15. Det har derfor vært lettere for de fleste jentelag å trene og spille med sju. Rugby med sju på banen blir også en OL-gren fra og med lekene i Rio i 2016, forteller Laukvik.

Gode promotører

Etter treningen samles laget. Trenerne kommer med kommentarer, men det er også rom for humor på egen og andres bekostning. Helt til slutt samles alle hendene i midten, før ringen brytes opp og jentene drar hver til sitt.

– Det sosiale er en veldig stor del av dette. Man kan ikke fungere som et lag uten å være venner, understreker Ingrid.

– Har dere merket noen økning i interesse de siste årene?

– Ja. Da jeg startet var det bare fire lag i Norge. Nå er vi mange flere spillere, og det kommer nye hele tiden. Vi har også spillere som har vært med i noen år, og da blir det lettere å lære opp de nye, forteller inger Anna, som er den eneste i trekløveret som ikke er ny av semesteret.

Økningen tror jentene det er flere grunner til, men litt av æren tar de selv.

Vi vet av erfaring at jentene tåler minst like mye som guttene, sier rugbytrener Erlend Laukvik.

– Det kan ha noe med at det ikke var noe opptak til dette laget. Her var det bare å møte opp, og alle var utrolig inkluderende. Du ble invitert med på fester og oppfordret til å melde deg på turneringer med en gang, sier ingrid.

– Og vi trenger alltid nye folk, så vi promoterer laget så ofte som mulig. Vi er virkelig gode til å rekruttere, sier Inger Anna og gliser.

Trenerne spekulerer i mye av det samme

– Jeg tror rugbykulturens sosiale aspekt appellerer godt til jenter. I Norge har vi klubber hvor spillerne trives godt. Dette fører til en selvforsterkende vekst, der spillerne tar med venninner på trening, sier Olsen.

Trener Laukvik er enig.

– Jeg håper denne snøballeffekten vil føre til en god sirkel i årene som kommer. Mange av våre eldre og erfarne spillere er i ferd med å bli ferdig med studiene sine, sier han.