Taktskiftet
Nå skjerpes greiene i Trondheim. Kanskje blir byen igjen toneangivende i Musikk-Norge.
Årets Urørtfinale går av stabelen i et fullpakket Samfundet. Stemningen står i taket under flertallige konserter i det runde røde, som utvilsomt nyter et besøkstall over gjennomsnittet, idet folk fra hele landet inntar Huset. Urørt er kanskje det viktigste forumet for ny norsk musikk, men ikke en eneste av kveldens finalister stammer fra Trondheim. «Årets Urørt» er det det bergensbaserte bandet The Pink Robots som kan smykke seg med. Samme helg, på andre siden av byen, har byens artister samlet seg på Svartlamon for en kollektiv revitalisering av det lokalet musikklivet.
TAPT STORHETSTID. – Musikk fra Trondheim er nede i en bølgedal. En dal vi har vært i altfor lenge, forteller musikkansvarlig i Adresseavisa, Ole Jakob Hoel.
Mens bergensbølgen skyller over landet som aldri før, ligger gamle plater med Åge Aleksandersen og DumDum Boys og støver ned, som monumenter over ei tapt trøndersk storhetstid.
– Trønderrocken er stein dau, erklærte Thomas Seltzer og musikkanmelder i Dagbladet, Anne Gunn Halvorsen, i tv-programmet Trygdekontoret i fjor høst. Som jurymedlem i Bylarm gikk Halvorsen gjennom 1000 norske band og kunne fortelle at hun ikke kunne finne ett spennende band fra Trondheim.
Urørt-finalen og det faktum at bare tre band har klart å komme med på demouttaket til Bylarm i løpet av to år, synes å være tegn på en by av manglende musikalsk betydning. Er det virkelig slik?
På utestedet på Solsiden glir et par glødende øyne over den fullsatte salen. Et øyeblikks stillhet. Dunk, dunk, dunk! Trommeslagene drønner utover folkemengden, og et gisp senere flerrer beinharde gitarer gjennom røyken og bassisten skriker inn en andrestemme bak rufsete, svart hår. Bandet rocker som ville dyr, og traurige avisoverskrifter om dårlig trondheimsmusikk blåses brutalt vekk av sylskarpe gitarriff og dundrende basslinjer.
Jack Dalton er et av byens håpefulle band og ble nylig kåret til vinner av årets Lokal Zoom-festival, der over 60 band var påmeldt. I tillegg er de nominert til «byens mest lovende band» på Ut-awards. Musikerne rister på hodet over de dårlige karakteristikkene som er blitt brukt om Trondheimsmiljøet.
– Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen, forteller trommeslager Bjarne Lutnæs Olafsen.
– Det skrives den samme dritten om dårlig miljø igjen og igjen, uten at noen gidder å se etter hva som faktisk foregår, sier vokalist Jimmy Nymoen.
STINNE BRAKKER. Leder i Rockforum og arrangør av Lokal Zoom, Leiv Aspén kan bekrefte at Trondheimsmusikken ikke er død.
– Det er morsomt at akkurat det er blitt oppfatningen i mediene nå, for det er den rake motsetningen av hva som faktisk er tilfelle, mener han.
Engasjert legger Aspén ut om et høyst pulserende og levende miljø, om nye artister som er i ferd med å bryte gjennom og et vell av initiativ for å stable musikkbyen på beina igjen.
– Det skjer utrolig mye i byen nå, mer enn på lenge, hevder Aspén, og forteller videre at 10-12 lokale artister slipper album denne våren.
– Mange scener har åpnet mer opp for lokale band, og de selger til stinn brakke hver gang, forteller han.
En rekke nye initiativ er skapt for å blåse liv i musikk-Trondheim. Blant dem er booking- og turné-prosjektet «What's Going On», som ble startet i fjor for å få trønderske band opp og ut, samt konseptet «Husbråk», hvor uetablerte band får prøve seg på mindre scener rundt om i byen. I høst var det 22 slike konserter, og det er nok av band å ta av ifølge Aspén:
– I dag er det en drøm å plukke ut band til Husbråk, det er noe helt annet enn for to år siden, forteller han.
Snart stemmer resten av jam-sirkelen også i: rytmeseksjon, gitar og bass. En klagende fiolin og et dirrende varmt el-orgel. Det plukkes i et bulkete melkespann, ristes på en maraca laget av en gammel Dahls-boks og dunkes på ei djembetromme.
We Were Lightning er et av trondheimsbandene som slipper debutalbum til våren. Studentbandet har spilt i Trondheim i snart tre år, og regner med å bli i byen i hvert fall så lenge studiene varer.
– Trondheim er akkurat passe stort, og siden det er en studentby har man kontakter her fra hele landet, forklarer vokalist Joakim Blattman Moldestad.
Trommis Are Rosseland synes det er mye bra initiativ i byen nå.
– Husbråk er et veldig bra tiltak. Det er flott at de oppfordrer unge band til å driste seg ut på ei scene, sier han.
Men Rosseland legger til at alt som lages nok ikke er like spennende:
– En del av miljøet stamper kanskje litt i fortida. Det blir veldig mye av det samme. Det blir mye standard ballerock og Bjarne Brøndbo-faktor, i følge trommeslageren.
TRENGER DRAHJELP. Musikkansvarlig Ole Jakob Hoel i Adresseavisa forteller at det alltid har vært mye tungrock i Trondheim.
– Tradisjonelt sett er Trondheim Norges svar på Rolling Stones, og Bergen er Beatles. Og Trondheim har bare blitt tyngre og tyngre de siste årene, sier han.
Hoel tror at hardrock-hegemoniet kan ha ødelagt en del for resten av byen.
– Miljøet har blitt for ensidig, og det har vært vanskelig for andre typer band å nå opp.
Hva har Bergen som Trondheim ikke har?
– I bredde er kanskje ikke Bergen så mye mer interessant enn Trondheim. Men de har det som trengs for å få oppmerksomhet. De har band fra nye og friske miljøer det er lett å identifisere, som Jon Olav Nilsen og gjengen, sier Hoel.
En annen som er en del av den etter hvert mye omtalte bergensbølgen er Fredrik Saroea. Han satt i Urørt-juryen, men er nok bedre kjent som den ene halvparten av det suksessfulle bergensbandet Datarock. Gruppa er kjent for å ha gjort mye for å hjelpe lokale bergensband opp og frem, både i og utenfor studioene.
– Trondheim mangler kanskje noen til å pushe artistene ut i landet. I Bergen har det alltid vært mange inspirerende mennesker som har fungert som gode ambassadører for byens musikkliv, sier han.
– De store banda har dratt ut, og alle har måttet finne opp kruttet på nytt. Det er veldig viktig å dra med seg grasrota opp, mener han.
GRASROTA PÅ PLAKATEN. D.D.E og Åge Aleksandersen har lenge vært blant de største representantene for trøndermusikken, og lite overraskende stod de gamle traverne på plakaten da Samfundet presenterte sitt konsertprogram for våren. Men Knausbooker i Klubbstyret Aleksander Gisvold forteller at programmet også vil inkludere mye av det som beveger seg i den trønderske grasrota.
– Vi har funnet det beste innen hver sjanger, for å vise at miljøet i Trondheim er mer enn rock og pop, sier han.
Også andre gjenger på Samfundet har vist vilje til å fremme unge musikere i byen. Mandag kveld er det duket for Jazz Jam på Edgar. I hjørnet på kaféen er det montert en scene, og musikanter fra Jazzkonservatoriet gjør seg klare til å frembringe noen blå toner. Stian Holmås i Kaféene i Studentersamfundet er tydelig fornøyd:
– Selv om de smalere miljøene har sine egne, er musikkmiljøet i Trondheim fragmentert og mangler en samlingsplass, sier han og forteller at målet er å etablere Edgar som nettopp dette.
– Vi ser på det som vårt ansvar som studentsamfunn, sier han.
Etter konserten er scenen åpen for alle, og publikum skal få prøve seg. Musikerne, blant dem Olav Slagsvold og Sindri Fridriksson trer av scenen. Begge går på jazzlinja og er enige om at musikkmiljøet i byen er stort og aktivt. Men oppslutningen fra publikum varierer.
– Noen ganger trekkes det mye folk. Men vi ser ofte de samme ansiktene.
– Det dukker opp flere når vi for eksempel spiller på Blæst i motsetning til Dokkhuset. Hvis man putter rar musikk i en mer ordinær sammenheng, virker folk å synes at det er greit, sier Fridriksson.
VOKSENDE HIPHOP-MILJØ. I den andre enden av det musikalske spekteret finner vi Patrick Nichols, som rapper under aliaset Pats One. Han omtaler Trondheim som et tidligere hiphop-mekka, men er ikke av den oppfatning at musikkmiljøet per i dag er dødt.
– Ikke i det hele tatt, sier han.
Nichols tror ikke miljøene i Bergen og Oslo nødvendigvis er overlegne Trondheim.
– Jeg flyttet hit fordi jeg hadde inntrykk av det motsatte. Det er mye lettere å komme inn i miljøet her enn i Oslo, sier han fra andre siden av sofagruppen i kompetansesenteret Koncepts lokaler.
Vi sitter sammen med Nichols og daglig leder av Koncept i Innherredsveien, Ken Rudi Eide. Den daglige lederen byr på kaffe. Han har også fått et veldig positiv inntrykk av byens musikkmiljø siden han kom til Trondheim for noen år tilbake. Det er mye større enn han forventet. Eide jobber aktivt for musikkmiljøet. Koncepts lokale i Innherredsveien fungerer som et samlingssted for aspirerende musikere, hvor de kan få hjelp og støtte.
– Trondheim er først og fremst en rockeby, og det merker vi. Derfor ønsker vi å gjøre hiphoppen mer synlig. Framover vil vi arrangere temakvelder her, og forsøke å få med kjente hiphoppere for å skape blest rundt arrangementene.
Eide og Nichols gir inntrykk av at Trondheim er en fruktbar grobunn for hiphop. Men hvordan er det med kvaliteten?
– Det er litt både-og. For internettgenerasjonen er det jo mye lettere enn før å få ut musikken sin. Det er vel og bra, men det er nok mer kvantitet enn kvalitet, medgir Nichols. Promoteringsmulighetene er tross alt mange.
– Urørt er veldig bra. Der vet du at fagfolk hører musikken. Er produktet bra, blir det anerkjent, hvis ikke blir den silt ut. Dessuten har du muligheten til å bli spilt på radio. For min del skulle jeg gjerne sett at folk heller gikk ut og fysisk presenterte låtene, men Urørt er et godt alternativ, sier rapperen.
NY BØLGE. Jimmy Nymoen i Jack Dalton ble lokket hit av hardcore-bølgen på tidlig 2000-tall, med band som Dominic, Silence The Foe, og selvfølgelig Motorpsycho.
– Det var vel siste gangen det skjedde noe her i byen, sier han.
Men nå mener han at en ny bølge er i ferd med å skylle inn over Trondheimsfjorden:
– Det er ikke en hardcore-bølge, eller en annen sjanger. Det er en bølge med alt mulig. Alle er med, og alle støtter hverandre, sier Nymoen.
Det er et vrimlende kaos på Svartlamon. Verkstedhallen er stappfull og yrer av liv og entusiasme, idet band etter band inntar scenen. 19 forskjellige trondheimsband er til stede. Metal-band, jazz-musikere, hiphoppere og folkband. De er mennesker fra alle musikkunivsersets ytterkanter.
«Trondheim Calling», står det på en plakat hvor det er bilde av en gedigen radiomast for å symbolisere signalene som sendes ut til resten av verden. Til og med bransjefolk fra Finland har ankommet for å få med seg opptrinnet. Samleskiva med Trondheims ypperste og mest spennende musikk skal slippes. Tre av de 21 bandene på plata sendes rett på norgesturné. Sammen vil de sette Trondheim tilbake på musikk-kartet.
POSITIVE BRILLER. Samme dag som Trondheimsbandene fyller lokalene på Svartlamoen, er det samlet til allmøte om Trondheims musikkmiljø på Blæst. Et smil er å finne om munnen på flere av de oppmøtte, som blir enige om å «ta de positive brillene på» og «feire et par ting som tross alt går bra» på musikkfronten i Trondheim. Gang på gang legges det ut om lovende prosjekter, tendenser og initiativ. Kommunepolitiker og tidligere musiker Harald Nissen fra debattpanelet tar mikrofonen og taler til gjestene på Blæst.
– Jeg er lei av all selvpiskingen og lavpannetheten. Vi må heller ta fram den naturlige trønderske arrogansen og virkelig ha troa på oss selv igjen. Gjør vi det tror jeg 2010 blir det året da Trondheim kommer tilbake, sier han til et nikkende publikum.
Svaret er utvilsomt et rungende «ja».
