Blodig nepotisme

Bloddoping. Dopingskandalen hos russiske friidrettsutøvere har siden høsten skapt store overskrifter. Men de siste avsløringene vitner om et helt idrettspolitisk organ uten kontroll, hvor tidligere styremedlemmer i det Internasjonale Friidrettsforbundet (IAAF) har visst om den systematiske bloddopingen av russiske utøvere, og til og med hjulpet det russiske idrettsforbundet med å dysse ned saken. I sentrum står tidligere IAAF-president Lamine Diack og sønnene hans, som ble ansatt som styremedlemmer. En uavhengig granskningskomité i regi av World Anti-Doping Agency (WADA) konkluderte nylig i en rapport at de andre styremedlemmene i IAAF må ha skjønt hva som pågikk i kulissene.

Mysteriet Sebastian Coe. Det viktigste spørsmålet er hva som skal gjøres med den ferske IAAF-presidenten Sebastian Coe. Selv om rapporten viser at styret må ha visst om den systematiske juksingen mente Dick Pound, lederen for granskningskomiteen, at den tidligere løperen er den rette for jobben. Om Pound med dette mente at Coe ikke kunne ha visst om skandalen er det meget merkelig. Om Coe snakker sant i at han ikke var klar over korrupsjonen innad i styret, så er han i beste fall utrolig naiv. Løgn eller ikke, flere idrettsprofiler undrer nå om Coe er rett mann for å styre en så stor og sårbar organisasjon.

Veien videre. Selv om Coe ikke er en del av hans familie har han vært en nær kollega av Diack siden 2007, da Coe var visepresident. At han ikke hadde noen mistanke om hva sjefen hans drev med på det tidspunktet har jeg lite tro på. Likevel, i høst var Coe rask med å utestenge Russland da han fant ut av dopingen, og fikk styret med seg. Dette er en skandale det tar tid å rette opp i. Ugresset i toppen av systemet må lukes ut. De neste månedene blir viktige for Coe for å vise at han kan handle før det er for sent, og snart skal det avgjøres om Russland skal få delta i OL i Rio eller ikke. Personlig er jeg villig til å gi Coe denne sjansen i å renvaske seg selv. Han burde ta den.