Fra parken til Trondheim Spektrum

Lagene står oppstilt bak mållinjene i hver sin ende av idrettshallen. Fem spillere på hvert lag står med krummede nakker, klare til å sette i gang. En av spillerne løfter frisbeen over hodet, for å signalisere at «nå skjer det», før den slenges av gårde til motsatt ende av hallen.

Idet kastet utføres og frisbeen er i lufta, spurter spillerne ut på banen – de forsvarende for å markere motstanderne, de angripende for å gjøre seg spillbare. Det som følger er et intenst spill av kast, løping, mottak, markering, løping, pasningsbrudd, spillvending og mer løping.

– En voksende sport

Vi er i Trondheim Spektrum for å overvære en av NTNUI Frisbee sine treninger. Lagsporten de spiller kalles «Ultimate Frisbee», eller bare «Ultimate», og er en av flere varianter av disksport. På dagens trening, som er én av to i uken, er det om lag 15 oppmøtte, deriblant både gutter og jenter, studenter og tidligere studenter, nordmenn og utvekslingsstudenter.

– Ultimate er en voksende sport også i Norge, men det er mye mer utbredt i andre deler av verden. Over halvparten av de som er her i dag er internasjonale studenter, sier Amy Alnes, som er leder for NTNUI Frisbee.

Selv kom Alnes i kontakt med sporten mens hun var på utveksling i Australia, hvor hun ble med på universitetslaget. Der nede er sporten både populær og anerkjent, men her hjemme i Norge kan det være krevende å forklare utenforstående at hun driver aktivt med frisbee.

– Det er mange som forbinder frisbee med å kaste en disk frem og tilbake i en park, og som har vanskelig for å se for seg at det er en seriøs sport. Mange av de som kommer på treninger for første gang blir overrasket over hvor fysisk sporten er. Det er mye løping, sier Alnes.

Spiller uten dommere

Mens spillerne på banen løper hektisk fram og tilbake, dekker opp hverandre, hopper, tar imot og kaster disken videre, tar vi en prat med noen av innbytterne. En av dem er den 24 år gamle utvekslingsstudenten Malvina, som før hun kom til Norge spilte ultimate i hjemlandet Tsjekkia.

– I Tsjekkia er det en større sport, og det er ikke bare studenter som holder på med det, men også eldre. Det er i stor grad en arbeiderklassesport i Tsjekkia, sier hun.

Noe av det som særpreger sporten er at den spilles uten dommere. Det er en nullkontaktssport, som vil si at det ikke er lov til å takle eller dytte borti motspillere, og fraværet av dommere betyr at alle avgjørelser tas av spillerne selv. Uenigheter må løses blant spillerne selv, eventuelt ved å rådspørre observatører på sidelinjen. Her er det ærlighet og sportsånd som gjelder - «the spirit of the game», som de kaller det. Og nettopp dette appellerer til mange av utøverne.

– Det beste med ultimate er at «the spirit of the game» står så sentralt. Samtidig er det en lagsport hvor kommunikasjon og samarbeid er helt avgjørende. Det er ikke så individualistisk som mange andre idretter, sier Malvina.

– Fotballspillere kunne hatt godt av å spille ultimate

Den tsjekkiske utvekslingsstudenten blir byttet inn og løper ut på banen igjen. Ut kommer en andpusten Jarl Øystein Samseth (24), som slår seg ned på innbytterbenken.

– Jeg har vel spilt i fem år nå. Før var jeg fotballkeeper, så jeg får brukt litt av de ferdighetene med å kaste og ta imot her, men det er ikke så statisk – det er mye løping. Fotballspillere kunne hatt godt av å spille litt ultimate frisbee, sier Samseth med et smil, og utdyper:

– Som fotballspiller kan man stå en del stille, men det kan man ikke her, sier han.

Etter nok et spillerbytte kommer vi i samtale en annen utvekslingsstudent – Moritz fra Tyskland. Han forteller at han var på utkikk etter en idrett å bedrive, uten at det ble for seriøst og forpliktende. Da passet ultimate godt.

– Det er ikke som andre idretter hvor du må nå et visst nivå før du kan spille kamper og turneringer. Og om man går glipp av en trening er ikke det så farlig, sier Moritz, som mener det er en lav terskel for å begynne med sporten.

– Alle kan kaste en frisbee, og man trenger ikke noe spesielt utstyr for å bli med. Samtidig er det mye løping, sier han.

Det har igjen vært rullering blant spillerne på banen og innbytterne, og den tsjekkiske studenten Malvina, som nå er tilbake på innbytterbenken bryter inn for å korrigere lagkameratens utsagn.

– Det trenger ikke å være det! Om man har gode nok taktikker og samarbeider godt, så trenger man ikke løpe så altfor mye, fremholder hun.

Det nikkes affirmativt blant de andre på benken. Taktikk spiller tydeligvis en viktig rolle i denne sporten, noe vi får bekreftet av å observere spillets gang mer i detalj.

– Ultimate handler i stor grad om taktikk

Etter at det ene laget klarte å spille seg helt inn i målsonen i motsatt ende av banen, og dermed skåret et poeng, stiller lagene seg på nytt opp på hver sin side. Like før disken skal kastes over til det andre laget og spillet settes i gang igjen annonserer kapteinen på angripende lag noen taktiske kommandoer til sine medspillere:

– Vertical stack! Jeg og Jarl Øystein handler! ropes det, før disken er i lufta og spillerne løper ut på banen – angivelig med en plan.

Mannen som dirigerte laget sitt med de kryptiske frasene var Eivind Karlsen, en tidligere NTNUI-er som for halvannet år siden var med på å starte ultimate-laget til Trondheim Frisbeeklubb, som for tiden har felles treninger med NTNUI Frisbee. Han gir oss en rask innføring i taktikkeriet.

Ved hjelp av kjegler illustrerer han ulike grunnformasjoner og taktiske spill. Vertical og horizontal stack, cuts, handlers. De amerikanske termene, i tillegg til at målet er å komme seg inn i en målsone, eller «end-zone», gir assosiasjoner til amerikansk fotball. Samtidig er det i strategien og bevegelsesmønstrene mange likhetstrekk med både håndball, innebandy og fotball.

– Ultimate handler i stor grad om taktikk, sier Karlsen.

– Man bør lære seg teknikk opp til et visst nivå, men så har taktikk og spillforståelse mye mer å si, sier han.

Lørdag den 31. oktober arrangeres ultimate-turneringen TrønDisk i Trondheim Spektrum, hvor både NTNUI Frisbee og Trondheim Frisbeeklubb stiller med lag.