Bugge-boogie

Det er fredag, og Dokkhuset fylles opp sakte, men sikkert. Det er konsert med en av Norges mest anerkjente jazzmusikere. På scenen står det blant annet en tromme, en rekke mikrofoner, et miksebord og en haug av gjenstander som tilsier at mannen bak pianoet likeså godt har dratt med seg et lite band. Men det er bare én mann som entrer scenen. Det er Bugge Wesseltoft – enmannsorkesteret Bugge Wesseltoft.

Såre toner flyter ut i rommet idet Wesseltoft setter seg bak flygelet. Han virker usikker. Er det noe som plager ham? Han beveger seg mot miksebordet, og det er vanskelig å få tak på om han er fornøyd med lydene han lager, i det han vrir og vender på diverse knapper. Men mannen bak spakene vet hva han gjør, og musikken går fra sår og vakker til klaustrofobisk hypnotiserende. Jeg ser rundt meg. Folk lukker øynene. De forføres rolig inn i en transe. Men plutselig er sangen over, og Wesseltoft vekker oss opp med en ny låt – denne gangen av det mer lystige slaget. Han ser ikke usikker ut lenger. Tvert imot. Bugge er overalt nå. Han rister på en maracas, slår på en tromme, synger inn i en mikrofon, tar opp alle lydene, spiller dem av, og lager en helt ny låt. Kombinasjonen blir en fengende rytme, og Wesseltoft danser fornøyd på scenen.

Det er ikke å ta hardt i, om man kaller mannen på scenen en improvisasjonens mester. Av og til blir det kanskje litt for mye av det gode, når lyder mikses til hva det vanlige mennesket asossierer med kaos, men Bugge redder seg straks inn igjen – enten i form av nye fengende rytmer, behagelig og tilbakelent jazz, eller morsomme elementer laget ved miksebordet.

De oppmøtte ble neppe skuffet over Bugge Wesseltofts innsats på scenen. Hans evne til å både engasjere og behage var med på å gjøre dette til en veldig god konsertopplevelse. Det er gøy når artisten bryter forventningene, spiller på det uforutsigbare og gir tilskueren en følelse av at man akkurat bevitnet noe helt spesielt.

Kul fyr, god musikk, bra opplevelse. Bugge Wesseltoft overbeviste.