Den røde fare rider igjen

– Vi gleder oss veldig til spillejobben i kveld, som blir en forsmak på den kommende norgesturnéen vår, forteller frontfigur Fredrik Saroea på telefon fredag.

Bandet hadde tidligere i år en omfattende turné i Nord-Amerika hvor de spilte 26 konserter, men er nå klare for å ta fatt på hjemlandet, og Saroea gleder seg til å spille for trønderne igjen.

– Vi spilte på Storåsfestivalen i sommer, noe som var helt topp.

Han er fornøyd med den gode mottakelsen albumet «Red» har fått både blant kritikere og publikum, og at de faktisk kan holde konserter uten å spille «Fa fa fa».

– Vi var så lei av å spille de samme sangene om og om igjen. Det er så deilig å se at «Give it up» blir a-lista, og at «Amarillion» nå også har heftig rotasjon på p3. Folk vil høre de nye låtene, og det er forfriskende, mener Saroea.

Tok bergensbølgen til Playboy

Bergenserne har blitt brukt både i brusreklamer og TV-spill. Økt popularitet gir bedre økonomi, og det merkes på turnélivet.

– For første gang har vi med oss crew på turné, noe som er helt nytt for oss. Det åpner for en mye mer omfattende produksjon enn vi har hatt tidligere, selv om det i mindre grad blir et DIY-prosjekt, forteller Saroea.

Veien mot mainstream har gått ganske gradvis, mener han selv.

– Det er tre og et halvt år siden vi spilte på hovedscenen på en internasjonal festival, og vi blir ikke oppfattet som et alternativt band på samme måte i utlandet som vi har blitt her hjemme. Vi er kanskje ikke et undergrunnsfenomen lenger, men vi er fremdeles like involvert i hele prosessen, mener han.

Og kanskje var det derfor Playboy plukket dem opp i august, og gjorde en sak på det fremadstormende bandet. Saroea legger ikke skjul på at oppmerksomheten gjorde noe med dem.

– Testosteronnivået økte, for å si det sånn. det var helt sykt. Samtidig er det bare én av mange gode ting som har skjedd i det siste, sier han.

Tenker nytt mot neste plate

Bandet insisterer på at de lager musikk intuitivt, men ikke nødvendigivs uten spilleregler. Med en hang-up på musikk skapt i tidsperioden 1977-1983, ble sisteskiva spilt inn utelukkende med instrumenter laget før 1983.

– I 2009 har man tilgang på alle mulige instrumenter og kan simulere alle typer utstyr. Ved å bruke instrumenter fra et par tiår tilbake, blir det som et farvel til hvordan musikkindustrien var tidligere. Det var ikke planlagt at vi skulle gjøre det sånn, men det ble en fin signatur på plata, mener Saroea.

Den som leter, skal finne, og graver du dypere i tekstene til Datarock dukker det opp en mengde referanser til alt fra Talking Heads' titler til Molly Ringwald. Musikkvideoene er inspirert av både Toto og Michael Jackson, og romantiseringen av tidligere tiår virker gjennomført.

– Hele gimmickgreia er bevisst overdrevent denne gangen, alt fra albumtittelen til parafraseringen er tatt helt ut. Til neste plate kommer vi nok til å tenke helt nytt. Nå har vi kjørt samme stil siden 2005, og tror både vi og fansen har behov for nytenkning etter dette, sier han.