Med tusseladder på slep

FILM

TROLLJEGEREN - REGI: ANDRÉ OVREDAL - FILMKAMERATENE

Det finnes troll i Norge, men de er langt i fra slik Asbjørnsen og Moe beskrev dem. For mens troll i eventyrene kappeter og godsnakker med menneskene, er trollene i Trolljegeren fæle og aggressive rovdyr. Det er «Trolljegeren» Hans (Otto Jespersen) sin oppgave å ta beistene av dage, rett og slett for å skape ro og orden i samfunnet. Med seg har han et ungt filmteam fra Høgskolen i Volda som forsøker å ta del i alt han foretar seg.

Med andre ord en meget original fortelling innenfor norske filmrammer. Fortellerstilen er på sin side ikke spesielt nyskapende, og er sterkt preget av filmer som The Blair Witch Project og Paranormal Activity. Vinglete kameraføringer, skurrete lyd og overeksponerte bilder er bare noen av virkemidlene som tas i bruk for å gi seeren en dokumentarisk følelse.

Dette fungerer til dels, men begrenser noe av filmens potensial. For mens The Blair Witch Project aldri lar seeren se bilder som beviser noe som helst, gjør Trolljegeren nettopp det. Og da faller plutselig noe av poenget med stressende kameraføringer og mørke bilder bort. Filmen er nemlig aldri spesielt skummel – den er snarere morsom.

Samtidig gir dokumentarstilen filmen en dimensjon den ikke kunne vært foruten. Intervjuer med sentrale personer gjør at man blir kjent med karakterene på en helt annen måte enn dersom filmen ble fortalt på klassisk vis. Spesielt Jespersens karakter nyter godt av dette, og intervjuene lar Hans utvikle seg fra svært anonym til filmens protagonist.

Og Jespersen gjør det veldig godt som hovedrolleinnhaver. Han slenger rundt seg med one-linere, og er minst like hard som steinene han omgjør trollene til. Teamet som følger Jespersen gjør også rollene sine bra, og er like irriterende og frampå som forskerkollega Michael Moore. Videre har filmen en rekke gode biroller, og kjente fjes som Robert Stoltenberg og Knut Nærum gjør at man humrer litt ekstra i stolen.