Moro med senile
(Hør Radio Revolts anmeldese av Seniorskvadronen ovenfor. Lyd/redigering: Ørjan Strømmen.)
ANMELDELSE:
Seniorskvadronen – Barneteateret – 8. oktober – Instruktør: Ane Tresselt Justvik
Av og til lurer jeg på hva mine besteforeldre gjør på fritiden. Av barneteateret til UKA fikk jeg et meget interessant svar. Ikke bare finnes det en hemmelig klubb som pensjonistene immatrikuleres i. Det finnes også en ond fyrste ved navn Knokkelbekk, som pensjonisten må overvinne i kongens navn.
Den morsomme historien styrkes enda noen hakk av det fine samspillet mellom skuespillerne og bandet på sidelinjen. Dette kommer til uttrykk allerede i begynnelsen av stykket. Når bestefar Wexel synger om bedre tider for lille Erta, er munnspillet vel så viktig for stemningen som teksten. Sangen er rørende i seg selv, men det er den melankolske melodien som gjør at hårene reiser seg litt ekstra i nakken.
Etter en trist begynnelse løftes humøret til et nytt nivå for både bestefar Wexel og de andre karakterene på scenen. Av skuespillerne er spesielt Kaja Aas Ahnfelt meget god som lille Erta. Den ekstatiske prestasjonen smitter over på oss publikummere, og jeg tok meg selv i å underbevisst kopiere de barnslige ansiktsuttrykkene hennes flere ganger. Likevel er det herr Knokkelbekk, spilt av Erling Elias Ekelund, som stjeler showet. Ikled mørke klær, som en slags Dracula, briljerer han med både komikk og skremmende kroppsspråk.
Det er også imponerende hvor lett stykket glir fra den ene scenen til den andre. Kulissene er bare en vegg som skuespillerne selv dytter. Til tider går det nesten litt for fort, og jeg må innrømme at jeg falt litt av historien i begynnelsen. Heldigvis blir den røde tråden etter hvert såpass klar at både kloke barn og senile ungdommer forstår konteksten. Dessuten er den kjappe progresjonen et klokt trekk med tanke på publikummets komfort. Teltet bak Samfundet byr nemlig på både tung luft og vonde sitteplasser. Dette glemmes når det skjer såpass mye på scenen.
Med de kritiske brillene på bør det nevnes at musikken noen ganger bærer preg av litt for høyt volum. På enkelte sanger var det rett og slett umulig å høre hva personene på scenen sang om. Morsomme poeng kan derfor fort falle i grus. Likevel er dette en bagatell som lett kan rettes opp ved senere framføringer.
